"Runddans" som TV-serie!

Etter en lang og mørk høst uten antydning til sand mellom tærne kan vi nå drømme oss tilbake til fordums eventyr gjennom vår egen tv-serie. Avisa Nordland/TV Nordland har tatt for seg 18 timer med råmateriale og klippet det ned til 7 ganger 10 minutter. Resultatet ble slett ikke verst, synes vi, takket være kjempedyktige folk hos Avisa Nordland.

An.no har laget en egen Runddans-side der alle tv-episoder og artikler finnes. Følg denne linken. 

Siste post

Det har gått en drøy måned siden vi gikk i land, så nå er det vel på høy tid å legge ut en siste oppsummering i form av loggen med datoer, havner og distanser. Den finner du her. Totalt ble var vi innom 112 havner over en distanse på 7248,2 nautiske mil i løpet av våre 400 dager.

Hverdagslivet har innhentet oss allerede og en liten statusrapport er å lese i det aller siste reisebrevet.

Bodø!!

Så var 400 dager på tur over. Finito. The End.
Vi kom til Bodø klokka 12 i dag og ble mottatt med jubel, norske flagg og sjampis på kaia. Veldig rørende. Men det er rart å være her igjen, etter alt vi har opplevd det siste året av både triste og flotte ting. Så mange steder, så mange havner - alt virker plutselig litt fjernt. Heldigvis har vi 10000 bilder og 10-12 timer film å kose oss med når høsten kommer.
Værmessig kunne ikke avslutninga på turen vært bedre med over 20 grader og strålende sol. Siste kvelden ankra vi ved Storsanden på Sandhornøya, bare 7 nm fra Bodø. To kilometer med fredelig sandstrand og sydenstemning. For ikke å snakke om sola som sank ned bak Lofotveggen nærmere midnatt mens småseien skvatt rundt båten. Jammen er det fint å være hjemme igjen!

Sørfugløy

Nå nærmer det seg slutten med stormskritt. Klokka 12.00 på søndag klapper vi til kai i Bodø, nøyaktig 400 dager siden vi seilte ut. Og nå er vi så nær at vi nesten kan se Bodø her vi ligger på Sørfugløy, bare 20 nautiske mil unna. De siste dagene har været vært så som så med gråvær og regn, men sørvesten har vært fin å seile på. Og fra i morgen kommer sommerværet tilbake så da blir det bare kos. I et par dager nå har vi hatt med om bord mormor Kirsten til ungenes store glede og taretorskens store sorg. For fisk har det blitt så det rekker til både lunsj, middag og kvelds. I morgen får vi også besøk av Ursus Polaris som vi seilte sammen med gjennom Kaledoniakanalen, og som nå har vært en "snartur" til Lofoten før de vender hjem til Bergen. Men siste kvelden før vi kommer hjem må vi kanskje finne oss ei øde vik å ankre i for å trekke pusten før hverdagen treffer oss som en knyttneve.

Kan det bli bedre enn dette?

Skulle tro vi var havnet i Karibia likevel, bortsett fra utsikten til Trænstaven og Hestmannen fra denne idylliske stranda på Stigen i Lurøy. Og vanntemperaturen selvsagt. Men ingenting vi har sett på hele langturen kan måle seg med Helgelandskysten en finværsdag, et steinkast hjemmefra. Her fikk vi nyte livet med pannekakesteking, snorkling og multeplukking. Og middag ble det også. På vei videre til Selsøyvik slapp vi snøret ved Matskjær, som absolutt levde opp til navnet sitt. En snau halvtime tok det å hale opp fiskemiddag til ti stykker. Hva mer kan vi si? Helt perfekt.

Over Folla i 10 knop

Stormvarselet i går slo til. Vi lå trygt i den veldig beskytta Kuringvågen, men selv der kom kasta opp i 23 m/s. Nå ligger vi i Rørvik ved siden av en stakkars seiler som ikke lå like trygt i går, men derimot var utpå. I kast på 30 m/s røk rullesnora til genoaen, som dermed på ett sekund utvidet seg fra en liten flik til full størrelse. Det ble for mye for riggen og hele sulamitten gikk over bord, stormast, mesan og fire seil. Målet var Lofoten, men nå blir det vendreis og motorkjøring tilbake til Oslo på dem. Ikke særlig morro.
Vi hadde omsider en flott seilas i dag, med stiv kuling i ryggen over Folla. Sjøen var krapp og høy (2-4 meter) men var fin å surfe på. Dagens fartsrekord ble 10,2 knop. Men under dekk var det utålmodige unger som er litt lei av lange dager i seilbåt. Vi satser på en langøkt opp til Nesna i morgen, der vi treffer gamle venner fra Tromsø. Og da er vi jo nesten hjemme!

Stormvarsel!

Bildet er fra nydelig kveldsstemning i Stokksundet, hvor vi ligger fortøyd i Kuringvågen. Dette er en veldig beskyttet havn, så her har vi besluttet å ligge til i morgen fordi det ser ut til å bli liten storm(!) nå i ettermiddag. Da er ikke Folla plassen å være. Vi satser heller på en lengre etappe i morgen, og med liten kuling i ryggen skal vi kunne fly langt. Men hva er det med dette været? Jeg er passe forvirra, for i går skulle vi ha en frisk bris med oss, men endte opp med dørgende vindstille og havblikk hele dagen. Og akkurat nå skal det etter alle solemerker blåse sørvest frisk bris. Men fortsatt ikke et vindpust. Så jeg spent på om stormen virkelig kommer...

Rissa

På bildet tar Sunniva en pust i bakken på vei opp til Skopphornet. Både bratt og langt, men med humøret på topp! Nå har vi forlatt Sunnmørsalpene for denne gang og forflyttet oss nord til Rissa i Sør-Trøndelag. Her er vi på besøk hos tante Ingunn mens vi venter på medvind. For nå er det nok nordavind! Helt siden Bergen har vinden forsøkt å hindre oss i å komme hjem, så heldigvis har vi en pålitelig og utørst Yanmar under dekk. Men nå er vi dyktig lei av motordur. På den 140 nautiske mil lange etappen fra Ålesund til Rissa ble det bare noen korte avbrekk med fin seiling. Når sant skal sies har det jo vært vind det meste av tiden, og all vind er seilvind. Men det er ikke alltid kryssing i trang lei passer inn i tidsplan eller famileliv om bord. Men neste gang... -DA skal vi seile hele veien!

Videre nordover

Her i Ålesund er båtfestivalen i full gang med yrende liv og mye morro i havna. Vi har vært her noen dager og ligger nå trengt inn i et hjørne innerst i brosundet med fire cabincruisere utenfor oss. Det skal derfor bli interessant å komme seg ut derfra, men planen er å seile videre nordover i natt da det ser ut som nordavinden tar en pause. Vi hadde tenkt å ligge her til den evinnelige nordavinden ga seg, men hverken vinden eller sommerværet har visst tenkt å gi seg på en uke ennå. Og så god tid har vi ikke. På veien blir det kanskje en stopp i Kristiansund eller deromkring og til helga blir vi hos Ingunn (Marthes søster) på Rissa. Her skal vi også avhende vårt kjære vindror, så nå må autopiloten ta over de lengste rortørnene.

Ålesund

Vi ankom Ålesund klokka 8 i morges etter 182 nautiske mil og 28 timers motorkverning. Knallvær på norskekysten betyr dessverre enten vindstille eller frisk bris fra nord, altså midt i mot for oss. Det ble noen timer med kryssing på solgangsbrisen i går ettermiddag, men for å komme noen vei valgte vi å motorseile. Fra i morgen er det nemlig meldt nordøst kuling rundt Stadt og vi vil heller ligge værfast her enn et sted lenger sør.
Nå blir vi her til over helga og feirer bursdagen til Martine som er på mandag. Et par netter på hytta blir det sikkert også, og til uka er det båtfestival med mye liv i Brosundet. Dette er tredje sommeren på rad Runddans anløper Ålesund, med nøyaktig samme brennvarme sommervær som de to forgående. Vårt skip er lastet med finvær!

Engesundet, Fitjar

Selv om vi er "hjemme" i Norge igjen fortsetter langturlivet for fullt. Etter noen dager i Haugesund dro vi videre, med 10 om bord, til Espevær sørvest for Bømlo. Her lå vi et par netter i Nordrevågen, ei flott naturhavn, og koste oss med grilling, garnfiske og masse bading. Til middag ble det ovnsbakt breiflabb, og deretter lyrkaker og kokt taretorsk.
Nå ligger vi ved Engesundet i en trygg liten poll, for anker sammen med Kati som tilbragte et år i Bodø før vi dro på tur. Det er kjentfolk å treffe hele veien oppover kysten, så det er ingenting å si på den sosiale faktoren nå.
Turen videre går mot Lysefjorden ved Bergen i morgen, og deretter til Ålesund hvor vi regner med å være på fredag.

Heia Norge!

Nå ligger vi trygt fortøyd i Haugesund etter siste lange havseilas på denne turen. Temmelig spesielt og frydefullt å seile inn til en norsk havn etter så lang tid ute. Ungene var elleville og ble mottatt av søskenbarna Ingvild, Sigurd og Åsmund med vaiende flagg på kaia. Full fart og morro!
Turen over Nordsjøen gikk som en drøm med fin slørevind nesten hele veien. Vi slapp unna med bare ni timers motorgange i natt, selv om vi visste at vi la i vei gjennom et høytrykk. Dog var det godt med rulling i gammel havdønning hele veien, og det gynger godt fortsatt selv om vi har begge beina trygt plantet på land. Nå skal vi kose oss her i Haugesund noen dager før vi går løs på norskekysten nordover i rykk og napp.

Midt i Nordsjøen

Nå seiler vi med tause oljekjemper med sine brennende fakler på alle kanter. Like rart hver gang å se disse enorme installasjonene her midt ute i havet. Vi er midtveis over Nordsjøen og holder oss fortsatt på østsiden av en høytrykksrygg som gir oss fin seilvind fra nordvest. Men stilla kommer nok krypende snart. Ganske mye tungsjø fortsatt, men det går greit når vi har blitt vant til det. Sola skinner og tiner opp frosne nattevakt-kropper, ungene bygger hytte under bordet og alt er
bare velstand.

Goodbye Scotland!

Så fort det blir nok vann i havna til å komme seg utpå drar vi avgårde. Vinden, som tangerte liten storm i går kveld, har roet seg til laber bris fra vestnordvest. Med andre ord fin vind fra fin retning, men en smule sjø fortsatt. Bannf var den 67 havna i utlendighet, og trolig den siste om bord i Runddans på noen år. Nå bare gelder vi oss til å sjå dei gamle fjell i syningom om noen og førti timer.
Vi har fortsatt altfor mange minutter igjen på satellittelefonen, så det blir vel en oppdatering på bloggen der ute fra også.

Vi venter på været

Etter planen skulle vi vært godt ute i Nordsjøen nå, men et dårlig varslet lavtrykk har fått oss til å utsette avreisen her fra Banff til mandag ettermiddag. Men fra da av ser det ut til å bli silkeføre over oljehavet. I går lå vi i gresset og stirret på skyene og i dag har vi tilbragt dagen på Scottish Traditional Boat Festival i Portsoy. Mye folk og mye rart. Alt vel. Send mer penger.

Banff

Bildet er fra Fort Augustus i Kaledoniakanalen, men vi har nå kommet til Banff, vår siste havn i utlendighet. Lørdag seiler vi etter planen over Nordsjøen og hjem til Norge. I går seilte vi 60 nm fra Inverness til Macduff, først på frisk lens med masse delfiner, så vindstille og deretter vind rett i mot. Så motoren fikk kjørt seg varm. I Macduff er det bare en fiskebåthavn med høye spunsvegger og ingen fasiliteter. Litt slitsom å ligge fem meter under bakkenivå, så etter å ha pratet ned båtstørrelsen litt fikk vi lov å komme inn i den splitter nye Banff Marina. Maks størrelse her er 10 meter lengde og 1.8 meters dybde, men i praksis er det ingen problem for oss å ligge her. Banff er for øvrig en trivelig liten by med alt man trenger, og i kveld blir det ekstra trivelig for da kommer onkel Erik om bord som mannskap.

Inverness

Nå har vi somlet oss på tvers av Skottland i åtte dager og kommet fram til Inverness på Nordsjøkysten. En fantastisk flott tur har det vært, selv om det kunne regnet litt mindre. Men vi fikk en flott kveld med grilling ved Loch Ness på lørdag, besøk av sjøormen (?) og bading i iskaldt ferskvann. Det er ganske spesielt å seile tvers gjennom innlandet i en trang kanal som stort sett ligger høyere enn elva som renner ved siden av.
Nå går turen østover til Banff der onkel Erik møstrer på som mannskap til helga. Så krysser vi fingrene for godt Nordsjø-vær over til Norge og Haugesund.

Ben Nevis og Kaledoniakanalen

Så har vi kommet oss inn i Kaledoniakanalen. I dag har vi brukt fem og en halv time på å klatre 11 sluser opp Neptuns Staircase til Benavie ca. 30 meter over havet. Kanalen er 50 nm lang og vi har tilbakelagt under to i dag, men vi har åtte dager på oss så det skal nok gå bra. Minimumstiden på tvers av Skottland er faktisk bare 14 timer! Nå ligger vi her sammen med S/Y Lunna fra Alta som vi traff på Kanariøyene for mange måneder siden. Ursus Polaris fra Bergen er også i området og kommer opp hit med Martine om bord i morgen. Martine har nemlig vært med dem og kjørt Galtvortekspressen i dag (The Jacobian Steam Train). Tipper det har vært en stor opplevelse!
Siden forrige innlegg har det skjedd litt av hvert. Blant annet hadde vi på lørdag en fantastisk tur opp på Storbritannias høyeste fjell, Ben Nevis (1344 m), hele familien. Langt og tungt men imponerende spreke unger som gikk hele veien fra havet og opp. Og vi var ikke alene der. På turen opp og ned gikk vi i en 16 km lang stim av folk. Ikke rart at redningshelikopteret har nesten daglige turer opp dit for å hente ut folk.
Søndagen gikk med til å bivåne verdenscupen i utfor terrengsykling, som var et spektakulært skue av syklister med rakettfart og minimal bakkekontakt.
Og så har vi klart å punktere jolla ved å kjøre rett på ei skarp jerntrapp. Men motoren ble berga og med god hjelp fra S/Y Lunna fikk vi lappet sammen og sjøsatt vår lille men uunnværlige farkost igjen. Det har blitt hele sju netter på rad for anker i det siste og da blir det mye skytteltrafikk med gummibåt.

Fort William

I dørgende vindstille, blytung himmel og yr har vi i dag gått for motor fra Puilladobhrain til Fort William. Her inne finnes ingen marina, men det er fint å ankre rett ved sentrum. Fort William ligger ved foten av Ben Nevis, Storbritannias høyeste fjell (1344m), som vi tenker å bestige på lørdag. En uforholdsmessig mengde sportsbutikker for en så liten by er her også, så det blir vel investert i litt nytt turutstyr. I helga arrangeres World Cup i terrengsykling her, så da blir det nok liv. Innløpet til Kaledoiniakanalen er i nabobyen Corpach bare 15 min. unna og trolig går vi inn der på søndag eller mandag.

Puilladobhrain Anchorage

Vi ligger oppankret i Puilladobhrain, en godt skjult liten hemmelighet som vi fikk fravristet noen lokale seilere. Her har det vært drevet skiferbrudd i tidligere tider og er en utmerket naturhavn.
De 40 milene opp hit fra Gigha ble unnagjort på 6 timer med en eventyrlig fart.
Vi hadde god medstrøm, flatt hav og 20-25 knops vind inn fra tvers så og si hele
tiden. Fart gjennom vannet kom opp i 8.9 knop på det meste og GPSen viste hele 12.3 knop! I et par timer lå vi stabilt på 10-11 knops GPS-fart. Det er uvante hastigheter for oss, så vi var helt fartsblinde da vi kom ned i 6 knop på vei inn i havna. I ettermiddag ruslet vi over åsen til Atlantic Bridge hvor det foruten den 200 år gamle broa finnes en koselig pub og en selvbetjent suvenirbutikk. Etterpå ble det fisketur på Martine og Jan Erik, som innbrakte en hel 15 cm lang
makrell. Da var det greit at Sunniva, Viljar og Marthe stod klar med hjemmelaget pizza om bord. Vi blir her ei natt til før vi seiler det siste legget opp til Fort William og Kaledoniakanalen.

Gigha Island

Så var vi tilbake på Gigha Island. Sist vi var her var 30. juli i fjor, fem uker etter vi forlot Bodø. Været kunne ikke vært bedre og vi ligger på svai i Ardminish Bay. Det er omtrent komplett vindstille om dagen, så vi fikk ikke luftet seilene på den korte turen over fra Port Ellen. Under båten gror det godt noe som gir oss en hel knop lavere båtfart. Så i dag måtte Jan Erik til pers med snorkel og våtdrakt. En slitsom time under vann, men skuta ble glatt og fin.
Ungene har gledet seg til å komme tilbake hit siden de fikk mange venner sist vi var her. Men så langt har de ikke lyktes med å treffe dem igjen. I stedet blir det leking på lekeplassen og kajakkpadling i bukta; de storkoser seg!
I morgen går ferden videre nordover til en anbefalt ankringsplass ca. 40 nm lenger nord, før vi satser på å gå inn i Kaledoniakanalen til helga.

Port Ellen, Islay

En tidlig start fra nydelige Sanda Island for å følge strømmen nordover. Kan ikke huske sist gang vi har hatt så rolige dager for anker. Synd å forlate denne perlen, men vi tenkte å få med oss andre små steder på veien. Motorseilte oss de 30 nm til Islay hvor vi fant nok et idyllisk sted her i Port Ellen. Tok første buss til whiskydestilleriet i Ardbeg hvor det var åpen dag og fullt av folk. Jan Erik fikk sneket seg med på omvisning og prøvesmaking, mens vi andre satt i hagen og hørte på konsert og studerte folk ettersom de helte i seg uante mengder whisky og øl. Og hvem som kjører hjem alle bilene og båtene etter en slik dag kan man spørre seg om. I kveld har ungene kost seg med nye venner i kveldssola på White Heart Beach her i Port Ellen, og i morgen blir det fottur rundt på øya. Nå ligger vi i marinaen, men legger oss muligens for anker i morgen siden bukta her ser veldig fin ut for padling og brettseiling.

Sanda Island, Skottland

En langvarig og intens nordøstlig vind har omsider gitt seg,
slik at vi i morges fikk muligheten til å krysse North Channel
over til Skottland. Vi gikk ut på nordgående strøm klokka sju
og sullet litt med spinnakerseiling i lite vind for å komme
inn i Sanda Sound på slakk (på full guffe går strømmen i
7 knop her). Sanda Island er en av de virkelige perlene på
vestkysten av Skottland. Av fastboende finnes det hundrevis
av sauer og tre mennesker. Ellers er det gress, sand og et par
små fjelltopper. Og et fyrtårn på en klippe som ligner en
elefant! Noen brygge finnes ikke, så her er det godt vær
og solid anker som gjelder. De tre som bor her driver også en
liten pub med utmerket matservering. Egentlig utrolig at det
er mulig å drive noe på et slikt sted. Men nå har vi vandret
rundt og over øya, avrundet med nylagde krabbekaker og en pint.

Glenarm, Nord-Irland

For tiden er vi værfaste i Glenarm, ei lita bygd med 400 mennesker på kysten nord for Belfast. Havna er lita men god, og er kommunalt drevet (=billig å ligge her). Og så er det er fantastisk fint her i området! Først og fremst mange sauer og grønne enger, men også dype skoger, fjell og elver. Vi legger ut noen bilder taler for seg selv.Dessuten er folk veldig hyggelige og gjestfrie, og vi føler oss absolutt velkomne her. På lørdag var vi på grillfest med den lokale seilforeninga og seilere fra Belfast som kom med både store og små seilere om bord. Trivelig! Det blåser for øvrig friskt fra nordøst om dagen, og med den sterke strømmen ute i North Channel blir bølgene "firkanta" som de lokale sier. Så vi holder oss i ro her til det er smult farvann igjen. Vi har lekt nok ubåt i slike bølger, og da hjelper det ikke med "vanntette" lufteventiler i dekkslukene. Derimot har vi leid bil for å se det som turistbrosjyrene skryter av som en av topp 5 veistrekninger i verden, veien langs nordkysten av Nord-Irland. Høydepunktet er Giant's Causeway, et geologisk fenomen som har fått innpass på Unescos verdensarvliste. Sannsynligvis den eneste plassen hvor man faktisk kan klatre på verdensarven.
Planen videre er å få noen netter for anker på den lille øya Sanda sør for Mull of Kintyre (Skottland), hvis været tillater, og deretter gå til Port Ellen på Islay.

Ardglass, Nord-Irland

Nå ligger vi og hutrer i 15 grader og kuling i den bittelille byen Ardglass i Nord-Irland. Men været skal bedre seg og vi satser på å seile de 56 milene opp til Glenarm i morgen. Det er ikke stort å finne på her, så vi bruker dagene til å ta igjen litt tapt skolegang og fysisk fostring. Men ungene har faktisk klart å skaffe seg venner også her, så det skal bli hardt å holde kontakten med alle sammen senere.
På vei nordover fra Dublin stoppet vi to netter i Carlingford Lough, en for anker og en i den dårlige og dyre marinaen der. For 45 euro pr. natt fikk vi lov til å ligge på de slarkete bryggene, men strøm og dusj kom da i tillegg! Men bortset fra det er Carligford en nydelig by inne i fjorden. Vi fikk også med oss en liten og etterlengtet fjelltur med flott utsikt over det irske saueterrenget.

Hurra for 17. Mai

I dag har vi feiret nasjonaldagen her i Dublin med skikkelig tog. Minst 100 personer stemte i med "Ja vi elsker" og hurrarop gjennom Dublins gater. Etterpå var det lek og morro i parken før vi avrundet med lunsj på kafé. Kjempestas! Ingen er vel så norske som nordmenn i utlandet.
I går ble dagen derimot tilbragt med hodet i motorrommet med full gjennomgang av dieselsystemet fra A til Å. Nå tror og håper vi at den skal gå som ei klokke igjen, for skikkelig motor er vi fullstendig avhengige av med alle strømmene i dette farvannet. Ok, de fikset det bra uten motor i gamle dager, men vi har ikke tid til å vente på at vind og strøm stemmer perfekt alltid. Dessverre tikker klokka ned mot 1. august.
I morgen er det på an igjen. Vi setter seil nordover på en sørøst bris (håper vi) og seiler trolig til Carlingford Lough på grensen til Nord-Irland, som skal være en fin ankerplass. Nå har lommeboka fått nok av svindyre marinaer for en god stund. Planen var å seile over til Isle of Man, men 60 mil på kryss utgår. De neste tre ukene skal vi bare seile rundt 200 mil opp til Kaledoniakanalen, mot 1000 de siste 14 dagene, så nå går vi heldigvis en rolig tid i møte.

Dublin

Vi kom fram til Dublin i morges etter en strabasiøs natt over Irskesjøen. Nordøsten ble litt friskere enn forventet og ga oss mye krapp sjø i mot, så det ble lite søvn på alle sammen. I tillegg er det mye strøm og på det laveste var framdriften nede i 2.7 knop. Da gjelder det å være tålmodig og vente på at strømmen snur.
Avgang fra Milford Haven ble også noen timer forsinket siden motoren nektet å starte. Med høyt stressnivå for å rekke slusene ut klarte vi heldigvis å finne feilen, som viste seg å være lekkasje i en av dysene. Da kommer et omfangsrikt reservedelsett godt med; ny dyse ble montert i en fei og motoren gikk som ei klokke.
Nå ligger vi i Dun Laoghaire, en kjempestor (og kjempedyr) marina 15 km fra sentrum. Det er så langt å gå for å komme på land at de har anlagt flytende dusjanlegg på flytebryggene. Her i Dublin skal vi kose oss og komme til hektene etter å ha seilt 670 nautiske mil på under ei uke. Det har blitt rundt 2000 mil siden vi forlot Graciosa for bare fem uker siden, fordelt på 13 dager i sjøen. Puh! Lørdag er det 17. mai feiring her i regi av ambassaden og ANSA. Vi gleder oss storveies til å gå i tog. Eget slagord har vi til og med: "Runddans, Runddans det er oss, det er vi som kaster loss!"

Til Dublin

Vi seiler herfra Milford Haven i dag, med kurs for Dublin. Det er meldt nordøst laber bris og godt vær, så det ligger an til en kryssing av Irskesjøen i perleforhold. Med en skarp slør og god fart burde vi være framme tidlig i morgen onsdag. Det er sommerlig i Wales med frodig og flott blomstring og shortsføre. Nå skal vi følge sommeren nordover!

Milford Haven, Wales

Etter ett døgn med tett tåke og lite vind fikk vi omsider en fin bris fra nordvest midt ute i Bristol Channel. Å kjempe seg rett mot vinden til Kilmore Quay i Irland var ikke særlig fristende, så vi la om kursen til Milford Haven i Wales. På en fin slør ankom vi havna klokka ett i natt og hadde tjuvflaks med tidspunktet siden de åpnet slusene inn til marinaen akkurat da. Med store tidevannsforskjeller må de holde på vannet i marinaen mellom flo og fjære.
560 nautiske mil på fire døgn og fem timer ble resultatet. Ikke veldig høy snittfart, men vi kom trygt fram og har hatt det bra om bord. Litt rastløse unger etter hvert, men nå skal vi på land og springe fra oss. Neste stopp blir Dublin og vi seiler videre når været passer oss.

Mot Irland, Dag 4

Huff, nå angrer vi på at vi ikke ble værende i Spania. Tåka er tjukk som
graut og det er vått og kaldt. I natt måtte stillongsen fram for første
gang, men så er det også 460 nautiske mil siden nordkysten av Spania og
den 50 breddegrad er passert. Å krysse den engelske kanal kan være en
prøvelse i å vike for større skip. Når det i tillegg er mørkt, tett tåke
og vi skal finne leia mellom spisse skjær utenfor Land's End blir
adrenalinnivået til tider for høyt til at det er noen vits i å prøve å
sove. Stor takk til de som oppfant radaren!! Uten den hadde vi vært
fullstendig hjelpeløse.
Den lille vinden som var varslet glimrer med sitt fravær og det begynner
å bli nok motordur. Men med bare 110 mil igjen til Irland ser vi enden
på visa. Vi har det fortsatt bra på tur, og nå er det tid for morrakaffe!

Biscaya, Dag 3

Det er den Engelske kanal med sin ustanselige skipstrafikk vi nå seiler
over, for Biscaya er vi ferdige med. Det har vært en røff kveld og natt
med 2-3 meter krapp sjø i mot og skarp kryss. Ikke alle ombord liker at
vi stamper og krenger 20 grader, men nå er det heldigvis over før det
ble tilløp til mytteri. Vinden har roet seg og havet er flatt. I dag
blir det pannekaker til lunsj - Hurra!

Biscaya, Dag 2

En ny dag gryr i Biscaya. Vi har hatt lite vind i natt og kjørt motor
med selskap av utallige delfiner. Men nå har nordavinden kommet,
kryssfokka er heist og det går i skarp bidevindseilas med kurs mot
Ushant. I løpet av kommende natt skal vinden roe seg igjen slik at vi
kommer inn på kurs mot Irland. Nå befinner vi oss midt i leia mellom
Ushant og Finisterre og her kommer gigantiske skip på rekke og rad hele
tiden. Da gjelder det å holde utkikk!
Vi går tre-timers vakter om natta fra ni til ni slik at alle får
brukbart med søvn. Om dagen er det fri flyt og vi bytter på ulike
oppgaver etter som det passer. Så mange oppgaver er det dog ikke, så det
er ikke akkurat noe hardt liv vi lever. Men i dag blir det nok
potetskrelling...
Alt er veldig bra om bord, om enn litt skeivt.

Biscaya, Dag 1

Etter å ha fått tak i forsvunnet bagasje kom vi oss av gårde fra La
Coruna i går kveld, noen timer forsinket. Vi hadde ikke før rundet
moloen før autopiloten takket for seg, men etter litt graving fant vi
heldigvis feilen i kabelen til fluxgate-kompasset og fikk fikset det.
Det ble en mørk natt med småregn og motorkjøring til å begynne med, men
etter hvert kom vinden og med den mindre regn. Nå glir vi lydløst
nordover på nærmest flatt hav, med sol, lett bris inn på tvers og 6
knops fart. Upåklagelig! Det merkes godt på energien om bord at vi har
ekstra mannskap slik at alle har fått noen gode timers nattesøvn.
Jens Viggo har observert blank fisk i sjøen, så nå er snøret ute og vi
håper på alternativ til ferdigpizza.

Over Biscaya

Vi kaster loss i dag for bukta med et heller tvilsomt rykte: Biscaya. Men værmeldingen er fin, det vil si ingen uvær i vente, men ganske slapt mai-vær. Det betyr antakelig forholdsvis svake vinder fra alle kanter og noen regnbyger. Det ser ut til at de siste par dagene vil gi oss nordavind og kryss, men det blir i alle fall ingen kjempebølger. Vi planlegger å seile på Kilmore Quay i Irland, men vær og vind får bestemme om vi klarer det. Gjør vi det blir loggen stående på minst 530 nautiske mil, hvilket fort betyr fire netter utpå der. Nå har vi heldigvis med oss morfar Jens Viggo som mannskap, slik at vi slipper å sove stående på vakt.
Blogg og posisjon kommer en gang i døgnet underveis.

La Coruna, Spania

Det ble to døgn og 315 nautiske mil utpå havet - og en sliten gjeng. Vi hadde tenkt å nøye oss med mellomlanding i Porto, men så fikk vi god bør nordover og melding om det stikk motsatte i dagene framover. Så da havnet vi her i La Coruna som er et utmerket utgangspunkt for kryssing av Biscaya mot Irland. Onsdag mønstrer morfar Jens Viggo på som mannskap og meldingene ser gode ut. Nå kan det faktisk hende at vi holder tidsskjemaet nordover.
I natt rundet vi Kapp Finisterre i fullstendig stummende mørke. Eneste lyskilde var morilden i bølgeskummet. Ekstra spesielt var det da en flokk delfiner lekte rundt båten, kun synlig som jagende striper av fosforlys - en ubeskrivelig opplevelse! Etterpå ble det vått fra en front som passerte og gjorde mørket enda mer trykkende, mens vi skummet gjennom natten med spridde seil i 6-7 knop. Når fronten passerte kom vinddreiningen, og i løpet av halvtime måtte spribommen ned og seilene trimmes opp til skarp kryss, før vinden plutselig døde hen og motoren måtte på. Alt alene og i lyset fra en liten hodelykt. Med motorkjøringen kom et annet spenningsmoment - hadde vi nok diesel? Vi hadde ikke akkurat bunkret for langfart, men det holdt, og her i La Coruna har vi nå tatt om bord 160 liter.
Vi har det bra og har det akkurat som sneglene - beveger oss langsomt og har huset med oss!

Videre nordover

Vi befinner oss nå rundt 20 nm vest for Porto og har fin bør nordover.
Da er det like greit å holde det gående, for denne kysten er beryktet
for nordavinden som ofte gjør det umulig å forsere nordover. Kursen er
satt mot Kapp Finisterre, så får vi se om vi runder i natt eller kaster
anker oppunder.

Siste solnedgang i Cascais

I morgen setter vi seil nordover mot Porto. Seilasen dit tar omtrent et døgn og bringer oss mer i posisjon for å seile over Biscaya til Irland. Værmeldingene framover er gode, så vi har faktisk en mulighet for å nå fram til Dublin før 17. mai. Vi har lagt bak oss noen varme og fine dager her i Cascais, med klatring, vindsurfing og mange sosiale utskeielser. En tur til Sintra med de fantastiske eventyrslottene har det også blitt. Stor takk til alle dere her i Cascais for stor gjestfrihet!
Optimismen rår om bord og det blir godt å seile mot nord.