"Runddans" som TV-serie!

Etter en lang og mørk høst uten antydning til sand mellom tærne kan vi nå drømme oss tilbake til fordums eventyr gjennom vår egen tv-serie. Avisa Nordland/TV Nordland har tatt for seg 18 timer med råmateriale og klippet det ned til 7 ganger 10 minutter. Resultatet ble slett ikke verst, synes vi, takket være kjempedyktige folk hos Avisa Nordland.

An.no har laget en egen Runddans-side der alle tv-episoder og artikler finnes. Følg denne linken. 

Siste post

Det har gått en drøy måned siden vi gikk i land, så nå er det vel på høy tid å legge ut en siste oppsummering i form av loggen med datoer, havner og distanser. Den finner du her. Totalt ble var vi innom 112 havner over en distanse på 7248,2 nautiske mil i løpet av våre 400 dager.

Hverdagslivet har innhentet oss allerede og en liten statusrapport er å lese i det aller siste reisebrevet.

Bodø!!

Så var 400 dager på tur over. Finito. The End.
Vi kom til Bodø klokka 12 i dag og ble mottatt med jubel, norske flagg og sjampis på kaia. Veldig rørende. Men det er rart å være her igjen, etter alt vi har opplevd det siste året av både triste og flotte ting. Så mange steder, så mange havner - alt virker plutselig litt fjernt. Heldigvis har vi 10000 bilder og 10-12 timer film å kose oss med når høsten kommer.
Værmessig kunne ikke avslutninga på turen vært bedre med over 20 grader og strålende sol. Siste kvelden ankra vi ved Storsanden på Sandhornøya, bare 7 nm fra Bodø. To kilometer med fredelig sandstrand og sydenstemning. For ikke å snakke om sola som sank ned bak Lofotveggen nærmere midnatt mens småseien skvatt rundt båten. Jammen er det fint å være hjemme igjen!

Sørfugløy

Nå nærmer det seg slutten med stormskritt. Klokka 12.00 på søndag klapper vi til kai i Bodø, nøyaktig 400 dager siden vi seilte ut. Og nå er vi så nær at vi nesten kan se Bodø her vi ligger på Sørfugløy, bare 20 nautiske mil unna. De siste dagene har været vært så som så med gråvær og regn, men sørvesten har vært fin å seile på. Og fra i morgen kommer sommerværet tilbake så da blir det bare kos. I et par dager nå har vi hatt med om bord mormor Kirsten til ungenes store glede og taretorskens store sorg. For fisk har det blitt så det rekker til både lunsj, middag og kvelds. I morgen får vi også besøk av Ursus Polaris som vi seilte sammen med gjennom Kaledoniakanalen, og som nå har vært en "snartur" til Lofoten før de vender hjem til Bergen. Men siste kvelden før vi kommer hjem må vi kanskje finne oss ei øde vik å ankre i for å trekke pusten før hverdagen treffer oss som en knyttneve.

Kan det bli bedre enn dette?

Skulle tro vi var havnet i Karibia likevel, bortsett fra utsikten til Trænstaven og Hestmannen fra denne idylliske stranda på Stigen i Lurøy. Og vanntemperaturen selvsagt. Men ingenting vi har sett på hele langturen kan måle seg med Helgelandskysten en finværsdag, et steinkast hjemmefra. Her fikk vi nyte livet med pannekakesteking, snorkling og multeplukking. Og middag ble det også. På vei videre til Selsøyvik slapp vi snøret ved Matskjær, som absolutt levde opp til navnet sitt. En snau halvtime tok det å hale opp fiskemiddag til ti stykker. Hva mer kan vi si? Helt perfekt.

Over Folla i 10 knop

Stormvarselet i går slo til. Vi lå trygt i den veldig beskytta Kuringvågen, men selv der kom kasta opp i 23 m/s. Nå ligger vi i Rørvik ved siden av en stakkars seiler som ikke lå like trygt i går, men derimot var utpå. I kast på 30 m/s røk rullesnora til genoaen, som dermed på ett sekund utvidet seg fra en liten flik til full størrelse. Det ble for mye for riggen og hele sulamitten gikk over bord, stormast, mesan og fire seil. Målet var Lofoten, men nå blir det vendreis og motorkjøring tilbake til Oslo på dem. Ikke særlig morro.
Vi hadde omsider en flott seilas i dag, med stiv kuling i ryggen over Folla. Sjøen var krapp og høy (2-4 meter) men var fin å surfe på. Dagens fartsrekord ble 10,2 knop. Men under dekk var det utålmodige unger som er litt lei av lange dager i seilbåt. Vi satser på en langøkt opp til Nesna i morgen, der vi treffer gamle venner fra Tromsø. Og da er vi jo nesten hjemme!

Stormvarsel!

Bildet er fra nydelig kveldsstemning i Stokksundet, hvor vi ligger fortøyd i Kuringvågen. Dette er en veldig beskyttet havn, så her har vi besluttet å ligge til i morgen fordi det ser ut til å bli liten storm(!) nå i ettermiddag. Da er ikke Folla plassen å være. Vi satser heller på en lengre etappe i morgen, og med liten kuling i ryggen skal vi kunne fly langt. Men hva er det med dette været? Jeg er passe forvirra, for i går skulle vi ha en frisk bris med oss, men endte opp med dørgende vindstille og havblikk hele dagen. Og akkurat nå skal det etter alle solemerker blåse sørvest frisk bris. Men fortsatt ikke et vindpust. Så jeg spent på om stormen virkelig kommer...

Rissa

På bildet tar Sunniva en pust i bakken på vei opp til Skopphornet. Både bratt og langt, men med humøret på topp! Nå har vi forlatt Sunnmørsalpene for denne gang og forflyttet oss nord til Rissa i Sør-Trøndelag. Her er vi på besøk hos tante Ingunn mens vi venter på medvind. For nå er det nok nordavind! Helt siden Bergen har vinden forsøkt å hindre oss i å komme hjem, så heldigvis har vi en pålitelig og utørst Yanmar under dekk. Men nå er vi dyktig lei av motordur. På den 140 nautiske mil lange etappen fra Ålesund til Rissa ble det bare noen korte avbrekk med fin seiling. Når sant skal sies har det jo vært vind det meste av tiden, og all vind er seilvind. Men det er ikke alltid kryssing i trang lei passer inn i tidsplan eller famileliv om bord. Men neste gang... -DA skal vi seile hele veien!

Videre nordover

Her i Ålesund er båtfestivalen i full gang med yrende liv og mye morro i havna. Vi har vært her noen dager og ligger nå trengt inn i et hjørne innerst i brosundet med fire cabincruisere utenfor oss. Det skal derfor bli interessant å komme seg ut derfra, men planen er å seile videre nordover i natt da det ser ut som nordavinden tar en pause. Vi hadde tenkt å ligge her til den evinnelige nordavinden ga seg, men hverken vinden eller sommerværet har visst tenkt å gi seg på en uke ennå. Og så god tid har vi ikke. På veien blir det kanskje en stopp i Kristiansund eller deromkring og til helga blir vi hos Ingunn (Marthes søster) på Rissa. Her skal vi også avhende vårt kjære vindror, så nå må autopiloten ta over de lengste rortørnene.

Ålesund

Vi ankom Ålesund klokka 8 i morges etter 182 nautiske mil og 28 timers motorkverning. Knallvær på norskekysten betyr dessverre enten vindstille eller frisk bris fra nord, altså midt i mot for oss. Det ble noen timer med kryssing på solgangsbrisen i går ettermiddag, men for å komme noen vei valgte vi å motorseile. Fra i morgen er det nemlig meldt nordøst kuling rundt Stadt og vi vil heller ligge værfast her enn et sted lenger sør.
Nå blir vi her til over helga og feirer bursdagen til Martine som er på mandag. Et par netter på hytta blir det sikkert også, og til uka er det båtfestival med mye liv i Brosundet. Dette er tredje sommeren på rad Runddans anløper Ålesund, med nøyaktig samme brennvarme sommervær som de to forgående. Vårt skip er lastet med finvær!

Engesundet, Fitjar

Selv om vi er "hjemme" i Norge igjen fortsetter langturlivet for fullt. Etter noen dager i Haugesund dro vi videre, med 10 om bord, til Espevær sørvest for Bømlo. Her lå vi et par netter i Nordrevågen, ei flott naturhavn, og koste oss med grilling, garnfiske og masse bading. Til middag ble det ovnsbakt breiflabb, og deretter lyrkaker og kokt taretorsk.
Nå ligger vi ved Engesundet i en trygg liten poll, for anker sammen med Kati som tilbragte et år i Bodø før vi dro på tur. Det er kjentfolk å treffe hele veien oppover kysten, så det er ingenting å si på den sosiale faktoren nå.
Turen videre går mot Lysefjorden ved Bergen i morgen, og deretter til Ålesund hvor vi regner med å være på fredag.

Heia Norge!

Nå ligger vi trygt fortøyd i Haugesund etter siste lange havseilas på denne turen. Temmelig spesielt og frydefullt å seile inn til en norsk havn etter så lang tid ute. Ungene var elleville og ble mottatt av søskenbarna Ingvild, Sigurd og Åsmund med vaiende flagg på kaia. Full fart og morro!
Turen over Nordsjøen gikk som en drøm med fin slørevind nesten hele veien. Vi slapp unna med bare ni timers motorgange i natt, selv om vi visste at vi la i vei gjennom et høytrykk. Dog var det godt med rulling i gammel havdønning hele veien, og det gynger godt fortsatt selv om vi har begge beina trygt plantet på land. Nå skal vi kose oss her i Haugesund noen dager før vi går løs på norskekysten nordover i rykk og napp.

Midt i Nordsjøen

Nå seiler vi med tause oljekjemper med sine brennende fakler på alle kanter. Like rart hver gang å se disse enorme installasjonene her midt ute i havet. Vi er midtveis over Nordsjøen og holder oss fortsatt på østsiden av en høytrykksrygg som gir oss fin seilvind fra nordvest. Men stilla kommer nok krypende snart. Ganske mye tungsjø fortsatt, men det går greit når vi har blitt vant til det. Sola skinner og tiner opp frosne nattevakt-kropper, ungene bygger hytte under bordet og alt er
bare velstand.

Goodbye Scotland!

Så fort det blir nok vann i havna til å komme seg utpå drar vi avgårde. Vinden, som tangerte liten storm i går kveld, har roet seg til laber bris fra vestnordvest. Med andre ord fin vind fra fin retning, men en smule sjø fortsatt. Bannf var den 67 havna i utlendighet, og trolig den siste om bord i Runddans på noen år. Nå bare gelder vi oss til å sjå dei gamle fjell i syningom om noen og førti timer.
Vi har fortsatt altfor mange minutter igjen på satellittelefonen, så det blir vel en oppdatering på bloggen der ute fra også.

Vi venter på været

Etter planen skulle vi vært godt ute i Nordsjøen nå, men et dårlig varslet lavtrykk har fått oss til å utsette avreisen her fra Banff til mandag ettermiddag. Men fra da av ser det ut til å bli silkeføre over oljehavet. I går lå vi i gresset og stirret på skyene og i dag har vi tilbragt dagen på Scottish Traditional Boat Festival i Portsoy. Mye folk og mye rart. Alt vel. Send mer penger.

Banff

Bildet er fra Fort Augustus i Kaledoniakanalen, men vi har nå kommet til Banff, vår siste havn i utlendighet. Lørdag seiler vi etter planen over Nordsjøen og hjem til Norge. I går seilte vi 60 nm fra Inverness til Macduff, først på frisk lens med masse delfiner, så vindstille og deretter vind rett i mot. Så motoren fikk kjørt seg varm. I Macduff er det bare en fiskebåthavn med høye spunsvegger og ingen fasiliteter. Litt slitsom å ligge fem meter under bakkenivå, så etter å ha pratet ned båtstørrelsen litt fikk vi lov å komme inn i den splitter nye Banff Marina. Maks størrelse her er 10 meter lengde og 1.8 meters dybde, men i praksis er det ingen problem for oss å ligge her. Banff er for øvrig en trivelig liten by med alt man trenger, og i kveld blir det ekstra trivelig for da kommer onkel Erik om bord som mannskap.

Inverness

Nå har vi somlet oss på tvers av Skottland i åtte dager og kommet fram til Inverness på Nordsjøkysten. En fantastisk flott tur har det vært, selv om det kunne regnet litt mindre. Men vi fikk en flott kveld med grilling ved Loch Ness på lørdag, besøk av sjøormen (?) og bading i iskaldt ferskvann. Det er ganske spesielt å seile tvers gjennom innlandet i en trang kanal som stort sett ligger høyere enn elva som renner ved siden av.
Nå går turen østover til Banff der onkel Erik møstrer på som mannskap til helga. Så krysser vi fingrene for godt Nordsjø-vær over til Norge og Haugesund.

Ben Nevis og Kaledoniakanalen

Så har vi kommet oss inn i Kaledoniakanalen. I dag har vi brukt fem og en halv time på å klatre 11 sluser opp Neptuns Staircase til Benavie ca. 30 meter over havet. Kanalen er 50 nm lang og vi har tilbakelagt under to i dag, men vi har åtte dager på oss så det skal nok gå bra. Minimumstiden på tvers av Skottland er faktisk bare 14 timer! Nå ligger vi her sammen med S/Y Lunna fra Alta som vi traff på Kanariøyene for mange måneder siden. Ursus Polaris fra Bergen er også i området og kommer opp hit med Martine om bord i morgen. Martine har nemlig vært med dem og kjørt Galtvortekspressen i dag (The Jacobian Steam Train). Tipper det har vært en stor opplevelse!
Siden forrige innlegg har det skjedd litt av hvert. Blant annet hadde vi på lørdag en fantastisk tur opp på Storbritannias høyeste fjell, Ben Nevis (1344 m), hele familien. Langt og tungt men imponerende spreke unger som gikk hele veien fra havet og opp. Og vi var ikke alene der. På turen opp og ned gikk vi i en 16 km lang stim av folk. Ikke rart at redningshelikopteret har nesten daglige turer opp dit for å hente ut folk.
Søndagen gikk med til å bivåne verdenscupen i utfor terrengsykling, som var et spektakulært skue av syklister med rakettfart og minimal bakkekontakt.
Og så har vi klart å punktere jolla ved å kjøre rett på ei skarp jerntrapp. Men motoren ble berga og med god hjelp fra S/Y Lunna fikk vi lappet sammen og sjøsatt vår lille men uunnværlige farkost igjen. Det har blitt hele sju netter på rad for anker i det siste og da blir det mye skytteltrafikk med gummibåt.

Fort William

I dørgende vindstille, blytung himmel og yr har vi i dag gått for motor fra Puilladobhrain til Fort William. Her inne finnes ingen marina, men det er fint å ankre rett ved sentrum. Fort William ligger ved foten av Ben Nevis, Storbritannias høyeste fjell (1344m), som vi tenker å bestige på lørdag. En uforholdsmessig mengde sportsbutikker for en så liten by er her også, så det blir vel investert i litt nytt turutstyr. I helga arrangeres World Cup i terrengsykling her, så da blir det nok liv. Innløpet til Kaledoiniakanalen er i nabobyen Corpach bare 15 min. unna og trolig går vi inn der på søndag eller mandag.

Puilladobhrain Anchorage

Vi ligger oppankret i Puilladobhrain, en godt skjult liten hemmelighet som vi fikk fravristet noen lokale seilere. Her har det vært drevet skiferbrudd i tidligere tider og er en utmerket naturhavn.
De 40 milene opp hit fra Gigha ble unnagjort på 6 timer med en eventyrlig fart.
Vi hadde god medstrøm, flatt hav og 20-25 knops vind inn fra tvers så og si hele
tiden. Fart gjennom vannet kom opp i 8.9 knop på det meste og GPSen viste hele 12.3 knop! I et par timer lå vi stabilt på 10-11 knops GPS-fart. Det er uvante hastigheter for oss, så vi var helt fartsblinde da vi kom ned i 6 knop på vei inn i havna. I ettermiddag ruslet vi over åsen til Atlantic Bridge hvor det foruten den 200 år gamle broa finnes en koselig pub og en selvbetjent suvenirbutikk. Etterpå ble det fisketur på Martine og Jan Erik, som innbrakte en hel 15 cm lang
makrell. Da var det greit at Sunniva, Viljar og Marthe stod klar med hjemmelaget pizza om bord. Vi blir her ei natt til før vi seiler det siste legget opp til Fort William og Kaledoniakanalen.

Gigha Island

Så var vi tilbake på Gigha Island. Sist vi var her var 30. juli i fjor, fem uker etter vi forlot Bodø. Været kunne ikke vært bedre og vi ligger på svai i Ardminish Bay. Det er omtrent komplett vindstille om dagen, så vi fikk ikke luftet seilene på den korte turen over fra Port Ellen. Under båten gror det godt noe som gir oss en hel knop lavere båtfart. Så i dag måtte Jan Erik til pers med snorkel og våtdrakt. En slitsom time under vann, men skuta ble glatt og fin.
Ungene har gledet seg til å komme tilbake hit siden de fikk mange venner sist vi var her. Men så langt har de ikke lyktes med å treffe dem igjen. I stedet blir det leking på lekeplassen og kajakkpadling i bukta; de storkoser seg!
I morgen går ferden videre nordover til en anbefalt ankringsplass ca. 40 nm lenger nord, før vi satser på å gå inn i Kaledoniakanalen til helga.

Port Ellen, Islay

En tidlig start fra nydelige Sanda Island for å følge strømmen nordover. Kan ikke huske sist gang vi har hatt så rolige dager for anker. Synd å forlate denne perlen, men vi tenkte å få med oss andre små steder på veien. Motorseilte oss de 30 nm til Islay hvor vi fant nok et idyllisk sted her i Port Ellen. Tok første buss til whiskydestilleriet i Ardbeg hvor det var åpen dag og fullt av folk. Jan Erik fikk sneket seg med på omvisning og prøvesmaking, mens vi andre satt i hagen og hørte på konsert og studerte folk ettersom de helte i seg uante mengder whisky og øl. Og hvem som kjører hjem alle bilene og båtene etter en slik dag kan man spørre seg om. I kveld har ungene kost seg med nye venner i kveldssola på White Heart Beach her i Port Ellen, og i morgen blir det fottur rundt på øya. Nå ligger vi i marinaen, men legger oss muligens for anker i morgen siden bukta her ser veldig fin ut for padling og brettseiling.

Sanda Island, Skottland

En langvarig og intens nordøstlig vind har omsider gitt seg,
slik at vi i morges fikk muligheten til å krysse North Channel
over til Skottland. Vi gikk ut på nordgående strøm klokka sju
og sullet litt med spinnakerseiling i lite vind for å komme
inn i Sanda Sound på slakk (på full guffe går strømmen i
7 knop her). Sanda Island er en av de virkelige perlene på
vestkysten av Skottland. Av fastboende finnes det hundrevis
av sauer og tre mennesker. Ellers er det gress, sand og et par
små fjelltopper. Og et fyrtårn på en klippe som ligner en
elefant! Noen brygge finnes ikke, så her er det godt vær
og solid anker som gjelder. De tre som bor her driver også en
liten pub med utmerket matservering. Egentlig utrolig at det
er mulig å drive noe på et slikt sted. Men nå har vi vandret
rundt og over øya, avrundet med nylagde krabbekaker og en pint.

Glenarm, Nord-Irland

For tiden er vi værfaste i Glenarm, ei lita bygd med 400 mennesker på kysten nord for Belfast. Havna er lita men god, og er kommunalt drevet (=billig å ligge her). Og så er det er fantastisk fint her i området! Først og fremst mange sauer og grønne enger, men også dype skoger, fjell og elver. Vi legger ut noen bilder taler for seg selv.Dessuten er folk veldig hyggelige og gjestfrie, og vi føler oss absolutt velkomne her. På lørdag var vi på grillfest med den lokale seilforeninga og seilere fra Belfast som kom med både store og små seilere om bord. Trivelig! Det blåser for øvrig friskt fra nordøst om dagen, og med den sterke strømmen ute i North Channel blir bølgene "firkanta" som de lokale sier. Så vi holder oss i ro her til det er smult farvann igjen. Vi har lekt nok ubåt i slike bølger, og da hjelper det ikke med "vanntette" lufteventiler i dekkslukene. Derimot har vi leid bil for å se det som turistbrosjyrene skryter av som en av topp 5 veistrekninger i verden, veien langs nordkysten av Nord-Irland. Høydepunktet er Giant's Causeway, et geologisk fenomen som har fått innpass på Unescos verdensarvliste. Sannsynligvis den eneste plassen hvor man faktisk kan klatre på verdensarven.
Planen videre er å få noen netter for anker på den lille øya Sanda sør for Mull of Kintyre (Skottland), hvis været tillater, og deretter gå til Port Ellen på Islay.

Ardglass, Nord-Irland

Nå ligger vi og hutrer i 15 grader og kuling i den bittelille byen Ardglass i Nord-Irland. Men været skal bedre seg og vi satser på å seile de 56 milene opp til Glenarm i morgen. Det er ikke stort å finne på her, så vi bruker dagene til å ta igjen litt tapt skolegang og fysisk fostring. Men ungene har faktisk klart å skaffe seg venner også her, så det skal bli hardt å holde kontakten med alle sammen senere.
På vei nordover fra Dublin stoppet vi to netter i Carlingford Lough, en for anker og en i den dårlige og dyre marinaen der. For 45 euro pr. natt fikk vi lov til å ligge på de slarkete bryggene, men strøm og dusj kom da i tillegg! Men bortset fra det er Carligford en nydelig by inne i fjorden. Vi fikk også med oss en liten og etterlengtet fjelltur med flott utsikt over det irske saueterrenget.

Hurra for 17. Mai

I dag har vi feiret nasjonaldagen her i Dublin med skikkelig tog. Minst 100 personer stemte i med "Ja vi elsker" og hurrarop gjennom Dublins gater. Etterpå var det lek og morro i parken før vi avrundet med lunsj på kafé. Kjempestas! Ingen er vel så norske som nordmenn i utlandet.
I går ble dagen derimot tilbragt med hodet i motorrommet med full gjennomgang av dieselsystemet fra A til Å. Nå tror og håper vi at den skal gå som ei klokke igjen, for skikkelig motor er vi fullstendig avhengige av med alle strømmene i dette farvannet. Ok, de fikset det bra uten motor i gamle dager, men vi har ikke tid til å vente på at vind og strøm stemmer perfekt alltid. Dessverre tikker klokka ned mot 1. august.
I morgen er det på an igjen. Vi setter seil nordover på en sørøst bris (håper vi) og seiler trolig til Carlingford Lough på grensen til Nord-Irland, som skal være en fin ankerplass. Nå har lommeboka fått nok av svindyre marinaer for en god stund. Planen var å seile over til Isle of Man, men 60 mil på kryss utgår. De neste tre ukene skal vi bare seile rundt 200 mil opp til Kaledoniakanalen, mot 1000 de siste 14 dagene, så nå går vi heldigvis en rolig tid i møte.

Dublin

Vi kom fram til Dublin i morges etter en strabasiøs natt over Irskesjøen. Nordøsten ble litt friskere enn forventet og ga oss mye krapp sjø i mot, så det ble lite søvn på alle sammen. I tillegg er det mye strøm og på det laveste var framdriften nede i 2.7 knop. Da gjelder det å være tålmodig og vente på at strømmen snur.
Avgang fra Milford Haven ble også noen timer forsinket siden motoren nektet å starte. Med høyt stressnivå for å rekke slusene ut klarte vi heldigvis å finne feilen, som viste seg å være lekkasje i en av dysene. Da kommer et omfangsrikt reservedelsett godt med; ny dyse ble montert i en fei og motoren gikk som ei klokke.
Nå ligger vi i Dun Laoghaire, en kjempestor (og kjempedyr) marina 15 km fra sentrum. Det er så langt å gå for å komme på land at de har anlagt flytende dusjanlegg på flytebryggene. Her i Dublin skal vi kose oss og komme til hektene etter å ha seilt 670 nautiske mil på under ei uke. Det har blitt rundt 2000 mil siden vi forlot Graciosa for bare fem uker siden, fordelt på 13 dager i sjøen. Puh! Lørdag er det 17. mai feiring her i regi av ambassaden og ANSA. Vi gleder oss storveies til å gå i tog. Eget slagord har vi til og med: "Runddans, Runddans det er oss, det er vi som kaster loss!"

Til Dublin

Vi seiler herfra Milford Haven i dag, med kurs for Dublin. Det er meldt nordøst laber bris og godt vær, så det ligger an til en kryssing av Irskesjøen i perleforhold. Med en skarp slør og god fart burde vi være framme tidlig i morgen onsdag. Det er sommerlig i Wales med frodig og flott blomstring og shortsføre. Nå skal vi følge sommeren nordover!

Milford Haven, Wales

Etter ett døgn med tett tåke og lite vind fikk vi omsider en fin bris fra nordvest midt ute i Bristol Channel. Å kjempe seg rett mot vinden til Kilmore Quay i Irland var ikke særlig fristende, så vi la om kursen til Milford Haven i Wales. På en fin slør ankom vi havna klokka ett i natt og hadde tjuvflaks med tidspunktet siden de åpnet slusene inn til marinaen akkurat da. Med store tidevannsforskjeller må de holde på vannet i marinaen mellom flo og fjære.
560 nautiske mil på fire døgn og fem timer ble resultatet. Ikke veldig høy snittfart, men vi kom trygt fram og har hatt det bra om bord. Litt rastløse unger etter hvert, men nå skal vi på land og springe fra oss. Neste stopp blir Dublin og vi seiler videre når været passer oss.

Mot Irland, Dag 4

Huff, nå angrer vi på at vi ikke ble værende i Spania. Tåka er tjukk som
graut og det er vått og kaldt. I natt måtte stillongsen fram for første
gang, men så er det også 460 nautiske mil siden nordkysten av Spania og
den 50 breddegrad er passert. Å krysse den engelske kanal kan være en
prøvelse i å vike for større skip. Når det i tillegg er mørkt, tett tåke
og vi skal finne leia mellom spisse skjær utenfor Land's End blir
adrenalinnivået til tider for høyt til at det er noen vits i å prøve å
sove. Stor takk til de som oppfant radaren!! Uten den hadde vi vært
fullstendig hjelpeløse.
Den lille vinden som var varslet glimrer med sitt fravær og det begynner
å bli nok motordur. Men med bare 110 mil igjen til Irland ser vi enden
på visa. Vi har det fortsatt bra på tur, og nå er det tid for morrakaffe!

Biscaya, Dag 3

Det er den Engelske kanal med sin ustanselige skipstrafikk vi nå seiler
over, for Biscaya er vi ferdige med. Det har vært en røff kveld og natt
med 2-3 meter krapp sjø i mot og skarp kryss. Ikke alle ombord liker at
vi stamper og krenger 20 grader, men nå er det heldigvis over før det
ble tilløp til mytteri. Vinden har roet seg og havet er flatt. I dag
blir det pannekaker til lunsj - Hurra!

Biscaya, Dag 2

En ny dag gryr i Biscaya. Vi har hatt lite vind i natt og kjørt motor
med selskap av utallige delfiner. Men nå har nordavinden kommet,
kryssfokka er heist og det går i skarp bidevindseilas med kurs mot
Ushant. I løpet av kommende natt skal vinden roe seg igjen slik at vi
kommer inn på kurs mot Irland. Nå befinner vi oss midt i leia mellom
Ushant og Finisterre og her kommer gigantiske skip på rekke og rad hele
tiden. Da gjelder det å holde utkikk!
Vi går tre-timers vakter om natta fra ni til ni slik at alle får
brukbart med søvn. Om dagen er det fri flyt og vi bytter på ulike
oppgaver etter som det passer. Så mange oppgaver er det dog ikke, så det
er ikke akkurat noe hardt liv vi lever. Men i dag blir det nok
potetskrelling...
Alt er veldig bra om bord, om enn litt skeivt.

Biscaya, Dag 1

Etter å ha fått tak i forsvunnet bagasje kom vi oss av gårde fra La
Coruna i går kveld, noen timer forsinket. Vi hadde ikke før rundet
moloen før autopiloten takket for seg, men etter litt graving fant vi
heldigvis feilen i kabelen til fluxgate-kompasset og fikk fikset det.
Det ble en mørk natt med småregn og motorkjøring til å begynne med, men
etter hvert kom vinden og med den mindre regn. Nå glir vi lydløst
nordover på nærmest flatt hav, med sol, lett bris inn på tvers og 6
knops fart. Upåklagelig! Det merkes godt på energien om bord at vi har
ekstra mannskap slik at alle har fått noen gode timers nattesøvn.
Jens Viggo har observert blank fisk i sjøen, så nå er snøret ute og vi
håper på alternativ til ferdigpizza.

Over Biscaya

Vi kaster loss i dag for bukta med et heller tvilsomt rykte: Biscaya. Men værmeldingen er fin, det vil si ingen uvær i vente, men ganske slapt mai-vær. Det betyr antakelig forholdsvis svake vinder fra alle kanter og noen regnbyger. Det ser ut til at de siste par dagene vil gi oss nordavind og kryss, men det blir i alle fall ingen kjempebølger. Vi planlegger å seile på Kilmore Quay i Irland, men vær og vind får bestemme om vi klarer det. Gjør vi det blir loggen stående på minst 530 nautiske mil, hvilket fort betyr fire netter utpå der. Nå har vi heldigvis med oss morfar Jens Viggo som mannskap, slik at vi slipper å sove stående på vakt.
Blogg og posisjon kommer en gang i døgnet underveis.

La Coruna, Spania

Det ble to døgn og 315 nautiske mil utpå havet - og en sliten gjeng. Vi hadde tenkt å nøye oss med mellomlanding i Porto, men så fikk vi god bør nordover og melding om det stikk motsatte i dagene framover. Så da havnet vi her i La Coruna som er et utmerket utgangspunkt for kryssing av Biscaya mot Irland. Onsdag mønstrer morfar Jens Viggo på som mannskap og meldingene ser gode ut. Nå kan det faktisk hende at vi holder tidsskjemaet nordover.
I natt rundet vi Kapp Finisterre i fullstendig stummende mørke. Eneste lyskilde var morilden i bølgeskummet. Ekstra spesielt var det da en flokk delfiner lekte rundt båten, kun synlig som jagende striper av fosforlys - en ubeskrivelig opplevelse! Etterpå ble det vått fra en front som passerte og gjorde mørket enda mer trykkende, mens vi skummet gjennom natten med spridde seil i 6-7 knop. Når fronten passerte kom vinddreiningen, og i løpet av halvtime måtte spribommen ned og seilene trimmes opp til skarp kryss, før vinden plutselig døde hen og motoren måtte på. Alt alene og i lyset fra en liten hodelykt. Med motorkjøringen kom et annet spenningsmoment - hadde vi nok diesel? Vi hadde ikke akkurat bunkret for langfart, men det holdt, og her i La Coruna har vi nå tatt om bord 160 liter.
Vi har det bra og har det akkurat som sneglene - beveger oss langsomt og har huset med oss!

Videre nordover

Vi befinner oss nå rundt 20 nm vest for Porto og har fin bør nordover.
Da er det like greit å holde det gående, for denne kysten er beryktet
for nordavinden som ofte gjør det umulig å forsere nordover. Kursen er
satt mot Kapp Finisterre, så får vi se om vi runder i natt eller kaster
anker oppunder.

Siste solnedgang i Cascais

I morgen setter vi seil nordover mot Porto. Seilasen dit tar omtrent et døgn og bringer oss mer i posisjon for å seile over Biscaya til Irland. Værmeldingene framover er gode, så vi har faktisk en mulighet for å nå fram til Dublin før 17. mai. Vi har lagt bak oss noen varme og fine dager her i Cascais, med klatring, vindsurfing og mange sosiale utskeielser. En tur til Sintra med de fantastiske eventyrslottene har det også blitt. Stor takk til alle dere her i Cascais for stor gjestfrihet!
Optimismen rår om bord og det blir godt å seile mot nord.

Det er sommer og båtsesongen er i gang!

I dag kom sommervarmen hit til Cascais, med nesten 30 grader i skyggen. Jordbærene er modne og i morra blir det grillfest. Hvordan er det hjemme i Norge nå?
Vi hadde planlagt ettermiddagsskole i dag, men den ble avløst av kalde vannbøtter på kaia på grunn av uforsvarlige arbeidsforhold. Den 25. april markeres revolusjonen i 1974 og er nasjonal fridag. Det myldret av folk på stranda og av båter på fjorden, så nå er båtsesongen definitivt i gang for portugiserne.
I Cascais er det et bra klatrefelt bare en kort spasertur fra båten, og i formiddag hadde vi til og med den luksus å ha barnevakt noen timer mens vi fikk dingle litt i tauet. Herlig! Ungene storkoser seg på besøk hos Alvilde og Andreas, så det skal bli hardt å komme seg herfra. I går var Martine på portugisisk skole, der blant annet jolleseiling stod på timeplanen.
Det har kommet inn et par båter med barn om bord ved siden av oss i kveld, og Martine avsluttet dagen i hengekøya sammen med nok en ny venninne.

Vi krysser vårt eget kjølvann

I går morges tok vi nok en spontan avgjørelse og la i vei mot Cascais. Været var omsider bra igjen, men nordvest bris og ganske voksne dønninger sørget for en forholdsvis ukomfortabel tur på skrå. Men lenger nord roet det seg og vi hadde en fantastisk nattseilas under fullmånen. - Den fineste på to år, smiler Marthe. Vi kom trygt i havn her i Cascais nå i morges og tøffet inn i marinaen. Her krysser vi vårt eget kjølvann for første gang på et halvt år. Man kan ennå nyte godt av snille lavsesongpriser og da er det deilig å ligge i en supermarina med alle slags fasiliteter for hånden. Vi ligger ved siden av Tussi som ennå har seildressene til tørk etter en heftig seilas fra Madeira. Alltid hyggelig å treffe kjentfolk. Her er også morfar på besøk som snarest, men han reiser hjem til snøen i morgen. Planen er også gjensyn med Alvilde og Andreas og resten av familien Jensvoll. Ungene har gledet seg til det siden vi reiste herfra i oktober. Kanskje blir det også et par dager på portugisisk skole?

Værfast i Lagos

Vi har besluttet å ligge værfast i Lagos i halvannen til to uker. Lenger nord kommer både det ene og andre uværet inn med bølger opptil 9(!) meter. Her på Algarvekysten blir værforholdene bedre, og det gjør heller ingen ting at Lagos er en vakker by og at vi har en seks kilometer lang surfestrand, Meia Praia, noen hundre meter fra båten. Vi slapper av og storkoser oss, veldig fornøyde med å være i Europa og ha relativt god tid. Vi er også veldig bevisste (klok av skade) på ikke å seile for mye på kort tid.
Ellers er Portugal et veldig bra sted for å spise fisk, og fiskemarkedet her ville nok kommet høyt i konkurransen om Europas beste.

Lagos, Portugal

Vi kom fram til Lagos i Portugal klokka tre i natt og slapp anker i ei stille bukt. Nå ligger vi i marinaen for å bunkre mat, vann og diesel. Vanligvis er det særdeles dyrt å ligge her, men nå er det fortsatt lavsesong og ok priser. Siste dagen på sjøen gikk greit, med motorkjøring gjennom et høytrykksenter og siden kryss og slør inn til havn. Men fisk får vi aldri! Så dermed gikk de siste hermetikkboksene med. Nå skal vi bruke noen dager til å komme til hektene igjen. Alle untatt Marthe fikk med seg magesjau fra Marokko og det merkes at vi har fartet 650 nautiske mil på halvannen uke, pluss togtur til Marrakech. Planen videre er å seile til Cascais/Lisboa i løpet av uka eller helga, der morfar kommer på besøk.

Stella Polaris

Da har vi tilbragt nok ei natt med nordstjernen hengende foran baugen. Vi forlot Marokko i går ettermiddag og er nå på vei til Portugal. Værvarselet som hadde sett så lovende ut gir nå utsikter til en kraftig levanter (dvs. østakuling) ut fra Gibraltar. Derfor kastet vi oss rundt for å komme over bukta i forkant av denne. Dessverre betyr det at vi har bidevindseilas nå. Lav fart og slamring i bølgene. Men nå er det bare drøyt 100 nm igjen så har vi beina plantet på det Europeiske fastlandet. Alt vel om bord, og nå skal en trøtt skipper hoppe i køya.
Torsdag til fredag hadde vi en fantastisk tur til Marrakech. Vi bodde på en riad i den gamle medinaen og det var som å sove i Aladdins hule. Vi lot oss bortføre i de trange og labyrintiske soukene og kom selvsagt ikke ut igjen uten å ha kjøpt både det ene og det andre. Her selges det
meste, inkludert skinn fra de fleste truede dyrearter i Afrika. Eller hva med en sprell levende kamelon? Flygende tepper var de utsolgt for.

Hai til middag?

Fra Marokko

Vi stod over haien og valgte et mer tradisjonelt fiskeslag. Matutvalget er i alle fall enormt, men det kan fort bli litt tidkrevende å gå fra bod til bod og prute. Ikke det at vi har pruta så mye heller. Det er et veldig behagelig prisnivå her. Det dyreste vi gjør er å ligge i marina, hvilket er vel og bra når stormen raser utenfor moloen. For ca. NOK 100 pr. natt har vi strøm, vann, dusj, basseng, WIFI og utrolig bra service. Folka som jobber her er veldig hyggelige og hjelper til med hva som helst. De siste par dagene har vi brukt til litt skole og å se oss om i byen. Det er veldig fasinerende å vandre rundt i den gamle bydelen Kashba med moskéen og alle bod- og gateselgerne. Vi opplever bare snille og trivelige mennesker her, men vi skiller oss jo bra ut og må tåle en del stirring. Marokko er nok det mest eksotiske stedet vi hittil har seilt til, med Karibien (i 2002) på en god nummer to. Kulturen her er så enormt forskjellig fra vår vestlige kultur som vi jo møter i større eller mindre grad de fleste steder. Dog skal det sies at Marokko går for å være det "vestligste" av landene i den muslimske verden. Så har også Casablanca vært åsted for en rekke terrorhandlinger mot vestlige interesser de siste årene.
Vi håper å legge i vei mot Lagos i Portugal på søndag (inshallah!), og i mellomtiden planlegger vi en tur med tog til Marrakesh.

AFRIKA!

Da har vi seilt til Afrika! Det føles slett ikke verst. Vi ligger trygt fortøyd i marinaen i Mohammedia like nord for Casablanca. Det tok oss under tre døgn å tilbakelegge 430 nautiske mil fra La Graciosa. Det gir en snittfart på rundt 6.5 knop, så vi har hatt rimelig bra driv.
Værforholdene har vært perfekte og det har gått over all forventning å seile så langt uten ekstra mannskap. Ungene har vært fantastisk tålmodige og Marthe har stått på som en helt til tross for lungebetennelse.
Nå sitter vi i båten og venter på immigrasjonsmyndighetene før vi kan gå i land og se oss om. Allerede har vi hatt om bord tre andre myndigheter, så det mangler ikke på byråkrati her. Marinaen drives av en Yacht Club med fasjonable fasiliteter, hvor kvelden skal feires med bassengbad, dusj og middag. Båten har allerede fått en omgang med såpe og vann.
Etter snart syv uker i en marina uten strøm og vann eller skikkelig regnvær, men derimot ustanselig sandblåsing fra Sahara, har antakelig Runddans aldri vært mer møkkete. Men nå skinner hun atter igjen.
Imshallah!

Langs Afrikakysten

Vi er fortsatt på vei mot Mohammedia og seiler nå langs kysten av Marokko, omtrent rett vest av Cap Beddouza men så langt ute at vi ikke ser land. Det har blitt noen timer motorkjøring, men siden i natt har det blåst bra fra østlig kant, dessverre også med litt mer bølger.
Marthe er fortsatt i dårlig form og vi har konsultert lege over satellittelefon. Det er mistanke om lungebetennelse så nå er Marthe i gang med en kraftig penicilin-kur.
Ellers har det vært rene dyrehagen i og ved båten. Ei ringmerket due har funnet det for godt å slå seg til på dekk, og i havet har vi sett flere store havskilpadder. Martine oppdaget også en enorm hval foran båten. Den stakk av før det ble nærkontakt, men hva størrelse angår følte vi oss ikke spesielt store. Før sola gikk ned i går seilte vi også forbi noe som så ut som ei død ku. Godt at vi ikke dundret inn i den.
Med visse unntak har vi det fortsatt bra og regner med å være trygt i havn i morgen ettermiddag.

Ute på det store dype blå

Vi er godt underveis til Mohammedia i Marokko. Forholdene er fantastiske med nesten flatt hav (1-2 m) og 7 knops slørseilas. Eneste streken i regninga er at Marthe har fått feber og halsbetennelse. Vi har unnagjort 128 nautiske mil på 20 timer, hvilket vi har all grunn til å være fornøyd med. Med denne farten er vi framme i Mohammedia tidlig søndag, men vinden er varslet å dø ut slik at vi antakelig får et døgn for motor.
Det er fantastisk å være utpå igjen med baugen pekende hjemover. I går kveld fikk vi blindpassasjerer i form av en flokk svaler som likegodt fløy inn og tilbrakte natta i ei bokhylle. Men da vi i morges oppdaget at fugler er ganske lite renslige av seg fikk de raskt reisepass igjen.
Ellers hadde vi besøk av delfiner midt på natta som så ut som selvlysende torpedoer gjennom all morilden i vannet. Et utrolig syn!
Vi har det topp og ny rapport kommer om et døgn.

Mot Afrika

I morges våknet vi til kraftig vind og at båten krenget 10 grader inne i havna. Det har blåst 40-45 knop (liten storm) i hele dag med kast opp i 56 knop. Temmelig stressende med tanke på at vi har tenkt å seile i dag. Vi er litt usikre på hva som egentlig skjer siden det er nesten dobbelt så mye som varslet. Trolig er det bare en lokal effekt i det trange sundet her kombinert med en front som passerer forbi. Uansett legger vi ikke utpå før det har roet seg, forhåpentligvis til kvelden. Da går ferden mot Afrika og Marokko. Kursen legger vi mot Essouira i første omgang, men hvis alt står bra til forsøker vi å komme oss helt til Mohammedia, 400 nautiske mil unna. Vi skal forsøke å legge ut oppdateringer på blogg og posisjon underveis.

En annen verden

 
Dette er virkelig kontrastenes tid. Overgangen fra ti minusgrader og snø hjemme i Norge til sol og sand her er formidabel. For ikke å snakke om det mentale planet etter alt vi har vært igjennom. La Graciosa er kjent som et sted der man kan sparke av seg skoene når man går i land og glemme resten av verden. Denne lille øya består av 27 kvadtratkilometer med sand og karrige buskvekster samt fem små vulkantopper spredt utover. Det bor bare 600 mennesker her, hovedsaklig i Caleta del Sebo, og noen få i den lille og vakre fiskerhavnen Pedro Barba. Husene er lave og hvitkalkede og det finnes ingen veier eller gater med fast dekke, så byene her kan minne om fordums utposter i Det Ville Vesten. Hele atmosfæren her er utrolig avslappet og fredelig, en hel verden unna den store turiststrømmen. Den mest nærliggende tanken her er ikke hva man kan gjøre, men alt man ikke kan gjøre. Her handler det om å ta livet med ro. Et vakkert sted!
Dagene går med til å pusle med ulike gjøremål på båten og å rusle små turer. I dag har skuta fått seg en skikkelig skrubbing på undersiden, noe som tok en hel time med snorkel etter fem ukers uhemmet groing. Til tross for tre ferske strøk med bunnstoff! Værvarselet ser fortsatt ut til å stå ved lag og vi sikter på onsdag eller torsdag for avreisen. Ryktene om opptøyer i Marokko ser ut til å være en smule overdrevet – i alle fall tror vi ikke det vil by på problemer å anløpe havnene der.

Om bord igjen

Vi er tilbake paa Isla Graciosa. Alt staar bra til om bord. I dag har vi vasket bort tykke lag med sand, hentet vann i kanner (tungt!) og fikset en knekt stoppekran. Det i seg selv er interessant naar baaten ligger i vannet, men det gikk bra. Det er veldig rart aa vaere tilbake, og vi er nok alle litt omtaaket akkurat naa. Men det foeles helt riktig aa vaere her. Hyggelig er det ogsaa at det er mer liv i havna enn sist, med mange baater som skal samme vei, ogsaa med barn om bord. Det ser ut som vi faar vind i ryggen allerede paa onsdag, saa hvis varselet holder drar vi avgaarde mot Marokko eller Spania da. Vi er litt usikre paa Marokko, for det gaar rykter om opproer i Mohammedia hvor vi har tenkt oss. Men vi har ennaa noen dager paa aa bestemme oss. Mer skriverier og bilder kommer naar vi finner et sted aa koble opp vaar egen pc.

På langtur igjen

 
Nå er det lenge siden vi har gitt livstegn fra oss her på bloggen, men det har mildt sagt vært mye på en gang de siste ukene. Vi har vært gjennom begravelser av Marthes bror og Jan Eriks mor, og det er vel ingen overdrivelse å si at det har vært tøffere tak enn all verdens stormer på havet. Det er ikke alt som går som planlagt i livet, og særlig har ikke denne langturen gjort det. Vi har tenkt mye fram og tilbake - hva gjør vi nå? Det føles vanskelig å skulle omstille seg til langturliv igjen. Og vi er slett ikke sikre på hvordan det kommer til å gå. Men livet går videre. Og vi har bestemt oss for å reise oss, dra ned til båten og gjøre et forsøk. Fredag er vi på plass i Caleta del Sebo og har da fire måneder på å seile hjem til Bodø. Så får vi håpe at i det minste værgudene smiler til oss.

Bodø, 7. mars 2008

 
De siste ukene har vært en tid for kontraster, sorg og ettertanke. Men det har også blitt mye fin tid med familie og venner. Vi befinner oss fortsatt i Bodø på ubestemt tid. Men uten hverken hus eller jobb er det jo vanskelig å holde det gående i lengden. På ett eller annet tidspunkt og på en eller annen måte vil vi fortsette seilturen. Båten ligger jo tross alt tre tusen nautiske mil sørover og venter på oss. Men alt dette henger litt i luften foreløpig.
Her i Bodø er det et fantastisk vintervær om dagen, i motsetning til fantastisk sommervær på Graciosa. Surfbrettet er byttet ut med snøbrett og vannet er byttet ut med hvite krystaller. Og fjellet gir god terapi for tunge tanker.

Madrid, 23. februar 2008

Så har det fryktelig triste og ufattelige skjedd. Broren min døde brått fra oss på torsdag. Han orket ikke lenger sykdommen som gradvis spiste ham opp. Det er et uendelig stort tap for oss alle, og vi er nå på vei hjem til Bodø. Båten er pakket og forlatt på La Graciosa, en vakker liten øy nord for Lanzarote. Vi vet ikke hva som skjer med turen videre, eller når vi vender tilbake. Vi blir uansett i Bodø en god stund fremover. Marthe

Fuerteventura igjen

Vi forlot den dyre og litt jålete Marina Rubicon på lørdag og tok turen tilbake til Corralejo på Fuerteventura. Meteorologisk sett er det ganske interessante tider her nå, og et kraftig lavtrykk i kjømda var årsaken til at vi ventet litt med å seile nord til Graciosa. Det var meldt mye vind på lørdag, men ikke før utpå dagen. Utpå dagen inntraff selvfølgelig under innseilinga til Corralejo og det ble en svett skipper som satte ny pers i å legge til kai i mye vind. Det blåste jevnt sterk kuling med hyppige kast på 40-44 knop. Men med god hjelp fra folk på kaia gikk det bra. Selv fortøyd til kai i indre havn slo sjøsprøyten over båten!!
Her i trivelige Corralejo tilbringer vi mange timer om dagen i vannet, på brett med og uten seil. Og varmt har det også blitt med de sydlige vindene som feier opp fra tropene. I dag bikket kvikksølvet 28 grader. Nå vil bare værmeldingen avgjøre hva vi gjør framover, men baugen peker mot nord.

Isla de Lobos og Lanzarote

Vi fikk til ei natt for anker ved den nydelige øya Isla de Lobos før vind og dønning jaget oss inn i havn igjen. Men denne øde øya er virkelig et paradis. Bare 6-7000 år gammel har den en vill og vulkansk natur, men med flotte strender, våtmarker og en liten fjelltopp. Og kanskje verdens fineste løperunde på 10-11 km. Øya har også et lite tettsted, La Puertita, uten fastboende og bestående av små "skur" av lavastein. Bilder ligger her.
Nå har vi beveget oss over til Lanzarote og ligger i luksusmarinaen Marina Rubicon med både svømmebasseng og tennisbaner. Det er ganske dyrt, så oppholdet her blir kort. Men det er godt å få seg en skikkelig dusj for første gang på flere uker. Med leiebil skal vi få med oss de beste/verste turistfellene her før vi legger oss til på fredelige Isla Graciosa.

Adios Fuerteventura

Etter en begivenhetsrik uke her i Corralejo seiler vi nå videre mot Isla de Lobos og Lanzarote. Det har vært mye vær den siste uka, både kuling og torden, men nå skal det gi seg for en stund. Det har blitt både vindsurfing og bølgesurfing, og overraskende nok klatring på fast og blankskurt gabbro. Slike dypbergarter er kun å finne ett sted på Kanariøyene, i en trang dal nær Pajara. Her er det både flertaulengders svaruter og superb buldring.
I dag har vi stått på hodet i alle kriker og kroker om bord i båten for å finne en liten vannlekkasje i ferskvannssystemet- som viste seg å komme fra en rusten varmtvannstank. Så var det bare å få tak i en ny... Men det ble også tid til bollebakst og innekos i tordenværet som rullet forbi og lagde flom i byens gater.

Corralejo, Fuerteventura

Vi har nå forlatt Morro Jable og motorseilt oss til Corralejo på nordspissen av Fuerteventura. Med rundt 5 knops motvind vind hele dagen kunne det tatt tid om vi skulle spare diesel. Morro Jable har en veldig god, latterlig billig og rolig havn. Selve byen ligger et stykke unna, så vi kunne nyte freden på ei øde sandstrand hvor man kan hoppe i havet uten en tråd på kroppen. Attpåtil fantes det bratt, fin og jomfruelig buldring der, så hva mer kan man ønske? På bildet sitter jentetrioen på toppen av Fuerteventuras høyeste fjell på 807 meter. Lett, men langt å gå. Det var en sliten gjeng som kunne nyte belønningen i form av fantastisk utsikt fra toppen ned mot den øde Playa de Barlovento og Atlanterhavet bak. Det er generelt mye mindre folk og turister her enn på Gran Canaria og Tenerife, og de som reiser hit gjør det gjerne på grunn av flott surfing og kiting. Så her føler vi oss hjemme.
Seilasen nordover startet til alles overraskelse i skikkelig gråvær og regn, hvilket var herlig for en gangs skyld, men det ble raskt avløst av stekende sol igjen. Etter noen timers motordur og pannekakespising over flatt hav ankret vi opp ved den lille Isla de Lobos (Ulveseløya, men de er spist opp for lengst). Utpå natta kom dessverre stor dønning rullende inn og gjorde oss søvnløse. Vi ble dermed snytt for både landlov og snorkling blant hammerhodehai og seilte inn blant brenninger til havna i Corralejo. Byen her er preget av engelskmenn og hippe ungdommer med våtdrakt og surfebrett under arma. Her er også klatring og mye artig for ungene, og i tillegg er havna rimelig, så her blir vi nok en ukes tid. Videre på ferden håper vi å få forhold til å komme i land på Isla de Lobos før vi legger under oss de beskjedne 10 nautiske milene over til Lanzarote.

Morro Jable, Fuerteventura

Nå har vi seilt 106 nautiske mil på skarp kryss fra Gran Canaria til Fuerteventura. Turen tok vel 20 timer, slamrende gjennom to meter høy og krapp vindsjø. Litt slitsomt, eller sagt på en annen måte: Det var godt å komme i havn her i Morro Jable. Men det er fullt mulig å seile mot vinden selv på langtur. Det går ikke fort, men det går framover. Og så hjelper det selvsagt å bytte ut rullegenoaen med ei skikkelig kryssfokke med spiler og det hele. Gjengs metode blant langturseilere er jo å ty til jerngenoaen så fort vinden kommer forenom tvers, men spør du oss er
det bare enda mer ukomfortabelt.
Nå ligger Fuerteventura for våre føtter med sine 144 sandstrender og et pent antall fjelltopper. Det er alltid morsomt å komme til et nytt sted, og vi føler oss veldig ferdige med Gran Canaria for en stund. Vi regner med å bli her i to-tre uker mens vi beveger oss nordover med korte dagsetapper.
Den siste uka på Gran Canaria hadde vi besøk av morfar Jens Viggo, tante Ingunn og søskenbarna Maja og Rasmus. Det ble ei trivelig og sosial uke, med tur til Pico de las Nieves (1950 m), klatring på Roque Nublo, terrengsykling og selvsagt litt slaraffenliv på bassengkanten.

En våt dag på Playa de la Canteras

Temmelig store atlanterhavsdønninger rullet inn mot Playa de las Canteras i Las Palmas, hvor jeg hadde sett for meg å kose meg på en snill og grei beach break (hva heter det på norsk?). Jeg trodde nesten at jeg skulle drukne, selv om hver vaskemaskinrunde varte i toppen 4-5 sekunder. Man har lite å stille opp med når minst ett tonn vann dundrer i hodet på deg. Bare å holde på hodet og pusten. Se flere bilder her (av de som kan det...).
Nok om det. Mitt egentlige ærend inn til storbyen, heksegryta og kaosmagneten Las Palmas var å fylle gass. Våre to 11 kg Statoil-flasker, byttet inn i tilsvarende BP-flasker i Portugal, kunne altså fylles her. 22 kg gass for 22 euro. Billigere enn å koke på strøm. En flaske holder til ca. seks ukers matlaging og brødbakst. Og med ny IKEA-stekepanne i tillegg skal det kokes i byssa som aldri før. Ellers fikk jeg supplert med noen ekstra dieselfilter og losbok for Nord-Afrika. Det etter å ha kjørt feil så mange ganger at når jeg endelig fant fram var det tid for tre timers siesta. Sukk.

Vendreis i natten

Runddans er på vannet igjen og det er godt. En føler seg alltid litt mistilpass om bord i en båt på land. Det kosta flesk men nå er det gjort. Jeg fikk en til å hjelpe meg med jobben og han var som håndverkere flest: Skrev regning med høygaffel. Jeg kunne kjøpt alt verktøyet jeg trengte og likevel gått solid i pluss. Trøsta er at båtfarta økte med rundt 15 prosent, hvilket betyr en god del når det er 4000 nautiske mil hjem.
Nå ligger jeg for anker i bukta utenfor Puerto de Mogan og har det stilt og fredelig i le bak fjellene. Planen var å seile en tur opp til Las Palmas som ligger 40 nm oppstrøms i passatvinden. Det hadde nok gått greit i går da det var nesten vindstille, mens i dag var det meldt en del vind. Derfor la jeg av gårde kl 3 i natt for å utnytte nattestilla, men den gang ei. Da jeg rundet fyret ved Maspalomas kl 5 aksellererte vinden tvert fra 5 til 25 knop og båtfarta datt ned til 2knop i ganske grov motsjø. Ingen vits i å plage seg med slikt en hel dag for morro skyld, så da ble det vendreis til ankerplassen og spansk omelett i soloppgangen. Men en fin nattseilas var det uansett, med selskap av kystfiskeflåten ute for å berge dagens fangst.

Vårpuss

Så var skuta pusset og stelt og i morgen er det sjøsetting. Undersida av kjølen har fått på tykke lag med epoksy, så nå er det forhåpentligvis mange år til neste gang det blir rust der. Vi burde absolutt ha gjort dette før vi dro, men tenkte at det går sikkert bra for ett år. Nei da! Jobben er litt komplisert å utføre og derfor lett å utsette. Båten må nemlig stå på kjølen hele tiden slik at man dermed må heise flere ganger for å flytte på klossene, vente på at det tørker osv. Jeg har bodd i båten på land i fire dager nå, og når hele greia heller på skrå framover blir det litt slitsomt. Dessuten er det umulig å lage mat eller gå på do. Så det blir bra å komme utpå igjen.
I dag stod en reportasje om oss på trykk i Dagbladet Søndag. For de som ikke har hatt mulighet til å kjøpe avisa (dårlig med utsalg i Karibien?) kan reportasjen lastes ned her: http://runddans.googlepages.com/dagbladet.pdf

Puerto Rico

Vi ligger i Puerto Rico på Gran Canaria og her skal båten på land for en sårt tiltrengt vårpuss. VC 17 bunnstoffet som vi har nå er det absolutt dårligste som finnes for varme farvann, og til tross for skrubbing under vann ca. hver 14 dag hele turen har vi solid "sjeggvekst". Det er ikke akkurat bra for båtfarten. Men vi klarte likevel å logge opp i 7 knop på slør fra Tenerife i dag. Nok en fin og varm seilas i tre-fire ganger så mye vind som varslet. Onsdag drar Marthe og barna hjem til Bodø i 10 dager for å besøke familien mens Jan Erik blir her og mekker båt. Eventuelt blir det en tur opp til Las Palmas hvis ikke alt lar seg fikse her, eller at jeg går på veggen av turistinfernoet.

El Teide, 3718 moh.

Da har vi endelig vært på Spanias tak, El Teide på 3718 meter. Vi tok ikke heisen opp, som går nesten til toppen, men valgte den lange og tunge stien 1400 høydemeter til værs. Det var en tøffere tur enn forventet på grunn av høyden og mye hard snø og is fra 3000 meter og opp. Særlig fikk Martine og Viljar merke høyden med hodepine og kvalme. - Kanskje ikke så rart siden vi har bodd under havnivå i 6 måneder, bemerket Martine. Vi skjønte ikke at ungene var høydesyke før på 3300 meter og da var det kortere vei til heishuset enn å snu og gå ned. Dermed fikk også Marthe og Jan Erik mulighet til å sprinte hver sin tur opp på toppunktet før ungene ble fraktet med heis ned igjen. Fantastisk utsikt mot alle de andre Kanariøyene og full vinter med minusgrader. Irriterende nok måtte vi krangle med vaktene der oppe som mente at det var altfor farlig å gå på toppen, selv om de siste 150 høydemetrene var barnemat i forhold til det vi hadde slitt med fra 3000 meter og opp. Men en flott tur og en fantastisk opplevelse!

Hvit Jul!

De siste par dagene har det blåst kuling og regnet bøtter og spann. Men over 1900 meter (som utgjør en temmelig stor del av øya) kom det hele som snø, og vi måtte selvfølgelig opp å sjekke. Ungene var elleville og det ble snøballkrig og snømannbygging til alle var kalde og våte. Så fikk vi jammen hvit jul i år også - det hadde vi ikke trodd! Heldigvis er det rundt 20 grader nede ved havet, så litt bading og surfing fikk vi også klemt inn.
I formiddag hadde Runddans skole og barnehage juleavslutning med baking av pepperkakehus og juleverksted. Så nå begynner julestemninga virkelig å sige inn. Vi har til og med vært i skogen og hentet en liten furu til juletre. Gode nyheter hjemmefra hjelper også på humøret om bord, men det var leit å høre om våre venner på Naia Nivi fra Tromsø som forliste i Atlanterhavet. Heldigvis gikk det bra med alle sammen.
Vi har det med andre ord bra. Ligger fortsatt i Las Galletas og skal feire jula der sammen med mange andre seilere. I går ble det litt action i havna da en bitte liten båt med over femti flyktinger kom drivende inn rett fra Afrika. Dette er dessverre ikke spesielt uvanlig på Kanariøyene og i det hele tatt en ganske bedrøvelig historie. Julebrev kommer på nett en av de nærmeste dagen så følg med. Hasta la vista!

Ankring på godt og vondt

Den siste uka har vært preget av mye vær. Vi gikk ut på tirsdag for å nyte fred og ro for anker og spare litt penger. Det ble en heller dårlig opplevelse, med liten kuling allerede utenfor moloen. Etter å ha stampet oss nordover i 3 knops fart mot store bølger slapp vi anker med håp om mindre vind. Etter ei søvnløs natt og økende til stiv kuling var det bare å lense seg sørover i god fart til marinaen igjen neste morgen. I løpet av noen timer onsdag kom det sigende en mørk ”tåke” innover Tenerife. Det var sandstorm fra Marokko, og lufta ble utrolig tørr og varm. Faktisk den varmeste natta vi har hatt om bord, og det ble nok ei natt med lite søvn. Ingen misunnelse til dere som ligger i Karibien. Neste morgen våknet vi til ei skikkelig regnbyge. – Hurra, ropte ungene. Vi vil ha regntøy og støvler for nå blir det sikkert sølepytter! Utrolig hva man kan glede seg over når det bare er lenge nok siden forrige gang. Men det gikk fort over, så vi fikk feiret Santca Lucia med lussekatter, lys og sang på brygga i mørket. Fredag var vi igjen klar for å teste ankeret, og endelig fikk vi noen flotte og rolige dager utenfor Playa de la Tejita. Flotteste nudiststranda på Tenerife… Rett over haugen ligger El Medano, hippeste vindsurfing og kiteplassen. Så nå har vi vindsurfet, badet og trent til bestigningen av Teide, Spanias høyeste fjell, som vi håper å bestige i løpet av uka. Og med mye Tromsøklatrere på øya i jula regner vi med at vi får ei fin førjulsuke med mye aktivitet og lite stress.

Førjulstid på Runddans

Førjulstida er over oss, men for en gangs skyld helt uten sterss og mas. Vi har "etablert" oss i Las Galletas på sydspissen av Tenerife og planen er å feire jul her. Men om været tillater det planlegger vi å tilbringe noen dager for anker i neste uke for, om mulig, å få enda mer ro og fred før jula setter inn. Å våkne utenfor ei øde strand, hoppe naken i havet, spise lang frokost, lese bok og ro en tur i land er medisin for sjela.
Om bord på Runddans er juleforberedelsene i full gang. På bildet er Martine og Viljar i gang med julemannbakst, kalenderen henger i taket og julegaver er sendt med posten. - Hva med å pynte masta med lys slik at den blir et digert juletre? spurte Martine. Men det forslaget ble grundig nedstemt.
God førjulstid!

Puerto Rico

Vi har havnet tilbake på Gran Canaria igjen, i Puerto Rico denne gangen. Seilasen tilbake var heldigvis ikke fullt så frisk som på bildet, bare rundt 25 knop, avbrutt av vindstille forbi Tenerife. Her stiger Jørgen, Jossan og Vega i land og atter blir det et hav av plass å boltre seg på ombord. Alt er relativt og det er utrolig hvor stort 30 kvadratmeter virker når man går ned fra åtte til fem personer som skal leve der. Vi undersøkte også prisen på restplasser hjem, men det er ikke like billig å reise "feil" vei selv om det er rikelig med plasser på flyene. Puerto Rico har en fin havn, men ellers er byen et slitent turistkompleks som har vokst fullstendig ut av alle proporsjoner. En annen verden i forhold til de mindre øyene i vest. Så dette er intet blivende sted. Når vi har bunkret litt norske aviser og matvarer fyker vi vestover igjen mot Tenerife, sannsynligvis. Men vi har lært èn ting: Vent til værvarselet sier 5 knop eller nesten vindstille, så slipper vi unna med bare liten kuling ute i aksellerasjonssonen. Og det ser ut til å bli på tirsdag.

San Sebastian de La Gomera

Nå ligger vi i San Sebastian på La Gomera, i en marina smekkfull av Atlanterhavsseilere og -roere(!). Med som mannskap nå er Jossan, Jørgen og lille Vega (1) fra Tromsø. Det er en stund siden forrige oppdatering, men siden da har vi stort sett ligget i ro i Las Galletas på Tenerife. Her har vi som vanlig badet og kost oss, men også fått til fem solide klatredager i Arico samt litt minigolf. Tenerife er virkelig stor på minigolf! Seilasen over til La Gomera i går ble i overkant frisk, med stiv til sterk kuling forenom tvers og fire-fem meters bølger som brøt og vasket over båten. Antakelig den blauteste seilasen vi har vært med på noen gang, selv om sola skinte. Værvarselet var fint men nok en gang var det de lokale vindene rundt øyene her som spilte oss et solid puss. Høydepunktet på overfarten var en spektakuler delfinoppvisning med 20-30 delfiner som hoppet ut av vannet samtidig ved siden av båten. Den lille øya La Gomera, Colombus siste vannhull i 1493, er en vakker øy med eldgammel urskog bestående for det meste av laubærtrær. Nå har vi leid bil og skal komme oss litt rundt på øya og vandre med fast fjell under beina. Som et apropos gikk nemlig starten for årets Atlantic Rally for Cruisers i dag, og alle våre seilvenner i flåten der har tre uker med solid rulling å se fram til. Lykke til og god tur! Vi må innrømme at det er litt hardt for både store og små at så mange gode venner seiler av gårde mens vi blir værende her.

San Miguel - Tenerife

Seilasen fra La Palma til Tenerife ble en stort sett behagelig affære med passatvinden rett forenom tvers, dog i bygete vind ispedd litt regn. I siste liten besluttet vi å seile om natten for å være sikre på å komme fram i dagslys. Klokka halv sju om kvelden blir det veldig fort veldig mørkt og 75 nm kan lett bli litt for langt på de timene det er lyst. Nå ligger vi i San Miguel, i en foreløpig liten og ny marina lengst sør på Tenerife. Vi regner med å tilbringe en del tid på denne øya (masse bra klatring), så de nærmeste dagene skal vi prøve å finne et blivende sted å legge båten. Nå har vi seilt mer enn 3500 nautiske mil siden vi forlot Bodø i juni og er egentlig ganske mette på seiling, så det er bare fint å ta det med ro i noen måneder før vi begynner på den lange veien hjem. Godt å slippe alt styret med forberedelser til Atlanterhavskryss som de andre båtene er i gang med. Skjønt vi må nok til med overhaling av skuta etter hvert vi også, selv om hun ser ut til å ha tålt distansen uforskammet bra.

Hasta la vista, la isla Bonita

Tropical the island breeze,
All of nature wild and free,
This is where I long to be,
La isla bonita

I grålysningen i morgen forlater vi "Den vakre øya" for denne gang, med kurs for Tenerife. Men hit kommer vi nok tilbake. Varme strender, dype skoger, ville fjell og bananer så langt øyet kan se. Her går det an å leve det gode liv, ingen tvil om det. Men nå venter hektiske Tenerife, litt klatring og etter hvert mer besøk fra det kalde nord.

La Palma

El Hierro levde godt opp til forventningene. Her var det ro, fred og vill natur som rådet. Vi kjørte omkring på øya i en hel dag nesten uten å møte på et eneste menneske, og fikk besteget det høyeste fjellet (1501 m), vandret i dype furuskoger og badet i vulkanske bassenger. Det er ikke mindre enn 500 vulkankratre på øya og her finnes det også en unik kjempeøgle som man trodde var utryddet inntil den ble gjenoppdaget på 70-tallet. Med andre ord spennende og absolutt verdt et besøk.
En ganske frisk nattseilas på kryss mot passaten i opptil 28 knops vind og dertil hørende sjøsprøyt braktes oss over til La Palma i dag. Dette er verdens bratteste øy (!) med en stigning på nesten 2500 meter på under 10 km. Det er også den frodigste og kanskje mest uberørte øya blant Kanariøyene. Vi ligger i Santa Cruz de La Palma, en gang den tredje viktigste havnen i det Spanske imperiet. Det er en flott by med byggestil fra kolonitiden, men med den travelheten som enhver litt større by har. Med en liten porsjon flaks fikk vi plass i den bittelille marinaen til Real Club Nautico. Havna er kanskje ikke all verden, men hvilket standsmessig klubbhus med bar, resturant og digert svømmebasseng! Og det beste er at det koster nesten ingenting å ligge her. Så da er det duket for noen dagers oppdagelsesreise på land.

El Hierro

Etter en behagelig nattseilas fra Gran Canaria ankom vi El Hierro klokka
to i dag. Riktignok ble det en runde med liten kuling og forrykende fart
gjennom vindaksellerasjonssonen vest for Gran Canaria, men siden roet
vinden seg og motoren måtte til pers. Viljar hadde en runde med magesjau
i går kveld og det er jo alltid like morro å tørke spy mens båten ruller
godt. Sunniva tok over stafettpinnen fra Viljar i morges, men vi andre
er fortsatt i fin form. På vei inn mot øya fikk vi besøk av en flokk
svære hvaler av ukjent art - et flokk syn. Like etter var det en
kanari-petrell som synes fiskesnøret vårt så fristende ut og det var
egentlig ganske lite kjekt. Enden på visa var at den stakkars fuglen
sleit seg og fløy av gårde med en 200 grams fiskekrok.
Nå ligger vi i Puerto de la Estaca helt i nordøst og har ikke sett så
mye av øya ennå. Men det er i alle fall stilt og fredelig her! Totalt
bor her 8500 Herrenos, med andre ord som i ei middels bygd. Det skal bli
spennende å farte litt rundt blant vulkankratre og høye furutrær. El
Hierro har status som Unesco biosfære-reservat, og over 60% av arealet
er vernet. I alle fall et utmerket sted å slippe unna turisthysteriet på
de andre øyene. Det finnes ennå ingen internettkafeer her, så dette går
ut via satellittelefon.

Vi seiler i kveld

I kveld kaster vi loss fra Gran Canaria og seiler vestover mot Kanariøyenes minste øy, Hierro, 113 nautiske mil herfra. Vi håper å finne roligere forhold og fin natur der borte, i skarp kontrast til den heksegryta solkysten av Gran Canaria er. Her i Puerto de Mogán får man kjøpt norske aviser og matvarer i butikken og annenhver person på kaia (minst) snakker norsk. Det er jo hyggelig det, til en viss grad, men det er ikke derfor vi har dratt ut på tur. For å få litt fred om bord har vi innimellom tatt inn flagget og kamuflert båtnavn og hjemmehavn på hekken. Så nå forlater vi gårsdagens VG og Friele filterkaffe for en stund, og har med morfar Jens Viggo som mannskap i en drøy uke. Det som var litt komisk var at SY Thea, som vi har forsøkt å treffe omtrent hele turen, Smily 4 og Minerva kom hit i går. Så da ble det selvsagt full baluba med 15 norske unger og mannskap fra seks norske båter samlet rundt ett bord. Ikke lett å få ungene til å dra videre da.

Turister på Gran Canaria

Nå har vi lagt i Puerto de Mogán i ei drøy uke og levd det glade turistliv. Hvilket vil si sand, solkrem og oppblåsbare badedyr i 24 graders vann. Spesielt mye annet er det heller ikke å ta seg til her, med mindre man er i besittelse av en bil. Det var vi én dag mens Kirsten var på besøk, og fikk kjørt en runde oppe i de tørre og brannherjede dalførene ovenfor her. Vi fant også et brukbart buldreområde i nærheten ved at vi tilfeldigvis så kalkmerker på steinene når vi kjørte forbi. Godt å få henge på noen tynne krimper igjen, selv om det ikke akkurat går framover med fingerstyrken når man er på seiltur. Men nå som Marthe er i Bodø en tur er det uansett nok å henge fingrene i. Tilværelsen som alenepappa med tre villstyringer om bord i en seilbåt kan ikke anbefales i lengden. Heldigvis er det mange andre seilvenner her, så den sosiale faktoren er høy med pannekaker, vaffelspising og grilling i fjæra. Torsdag er Marthe om bord igjen og fredag kommer morfar Jens Viggo på besøk. Da er planen å sette seil mot de små Kanariøyene i vest, Hierro, La Gomera og La Palma. Der sies turistfaktoren å være lav, naturen spennende og vannet krystallklart, så det blir nok en helt annen historie enn Gran Canaria.

Puerto de Mogán, 21. oktober 2007

Framme på Islas Canarias, nærmere bestemt en liten by som heter Puerto
de Mogán, på sørvestsiden av Gran Canaria. Vi hadde hørt rykter om at
dette var en trivelig by med en fin havn, og det ser slik ut. Rykter går
tydeligvis fort, for det ligger ikke mindre enn ti andre norske båter
her nå. Seilasen ned fra Selvagem Grande var helt fantastisk. Godt over
20 grader både dag og natt med en frisk bris i ryggen. Vegard Vindror
gjorde jobben igjen og surfet oss de 150 milene ned hit på 22 timer.
Sannsynligvis ny personlig rekord, og det med spridd genoa. Fisk fikk vi
også, men den klarte vi selvfølgelig aldri å få om bord. Det var nok en
sværing. Nå skal vi kose oss her noen dager i brennende 29 graders varme
på en sandstrand med importert Sahara-sand. Bilder og flere skriverier
kommer etter hvert når vi finner en trådløs sone.

Selvagem Grande, 19. oktober2007

Vi kom fram til Selvagem Grande i dag klokka to etter en fantastisk
seilas på slør og lens fra Madeira. Nå er vi kommet inn i passatvindene,
som vil si nordøst frisk bris eller liten kuling. Konstant. De 160
milene fra Madeira og hit gikk unna på 28 timer. Men all vinden betyr
også mye bølger og rulling, som er ganske slitsomt i lengden.
Denne øya er den største av tre små øyer som utgjør naturreservatet
Ihlas Selvagens, og er 2,5 kvadratkilometer liten. Her regner det
visstnok bare en gang i året, men det påstås at det vokser og lever ting
her likevel. Det bor to parkvoktere på øya som insisterer på å fotfølge
oss, og siden de ikke orket å gå mer tur i dag må vi vente til i morgen
tidlig med å se nærmere på øya. Men det er fantastisk snorkling her, i
varmt og krystallklart vann. Ingen problem å ligge i vannskorpa og se om
ankeret sitter godt 15 meter nedenfor. Og massevis av blekksprut og fisk
i alle farger. Vi regner med å seile videre til Gran Canaria i morgen,
en tur på 120 mil eller 120 millioner bølger.

Farvel Madeira

I morgen tidlig (18.10) forlater vi Madeira for denne gang. Men dette er nok en øy vi kommer tilbake til, enten senere på turen eller senere i livet. Flott plass! Nå bærer det over nok et havstykke, denne gang på knapt 300 nautiske mil til Kanariøyene. Kanskje tar vi en stopp på halvveien der det ligger to bitte små, nesten usynlige øyer som heter Ihlas Selvagems. Eneste mulighet for å komme hit er å seile, og man må innhente tillatelse på forhånd hvis man skal i land. Dette blir siste lange seilas på noen måneder - nå blir det ”overvintring” med palmesus. Tanken er å seile litt rundt mellom øyene den første tiden før vi finner oss ei fin havn hvor vi blir liggende i ro en måneds tid. Kanskje på Tenerife hvor det er fantastisk klatring og et fjell på 3717 meter med julesnø på toppen. Tiden vil vise hva vi ender opp med.

Hurra, det er høst!

I dag har vi vært på sopptur i vakre høstfarger, småregn og friske vindkast. Det er bra med kantarell i år. For de som begynner å lure så er vi fortsatt på Madeira. Men på 1200 meter over havet er det forhold som ligner til forveksling på god gammeldags norsk høst. Man må grave dypt i superlativ-vokabularet for å gi denne øya en rettferdig beskrivelse. Her, 500 km vest for Afrika, kan man starte dagen med en dukkert i 22 graders vann og deretter kjøre oppover gjennom flerfoldige klimasoner opp til snaufjellet på 1810 meters høyde. Der oppe, på Pico Areiro, var det surt og kaldt med friske kulingbyger, så selv langbukse, genser og jakke ble kjølig. Vi skulle ha puttet lue og votter i sekken. Madeira er i det hele tatt et eldorado for fjelltur-entusiaster. Spektakulære toppturer som vekker assosiasjoner til hjemlige tinder og utallige ”levadas”, eller vannveier. Disse vannveiene utgjør et mylder av flotte stier på totalt 2092 km! Imponerende tatt i betraktning at øya bare er 5 mil på langs.Det blåser friskt i dag og det er litt høstvær selv nede ved havet. Da er det godt å kose seg inne i båten trygt fortøyd ved kai. Nå har vi satt til livs en stor mengde fersk tunfisk til middag, og skal gå i gang med pressing av løv i alle høstens farger.

Madeira, 6. oktober 2007

Vi er altså framme på Madeira og har hatt en velfortjent hviledag i dag. Skjønt, man kribler jo litt i beina etter fire og et halvt døgn på havet, så en liten joggetur i den flotte naturen her har det blitt. Madeira ser fantastisk spennende ut og vi gleder oss til å utforske denne øya. Bildet viser et par delfiner som lekte seg ved baugen under overfarten, i krystallklart vann. Flere bilder kommer i bildegalleriet om en dag eller to.

Framme på Madeira, 5. oktober 2007

Nå seiler vi på "fjorden" mellom Porto Santo og Madeira og har ca. 10 nm
igjen til havn. En lang havseilas går mot slutten og en solsvidd og
etter hvert sjøsterk gjeng ser fram til is, bading og ankerdram. Totalt
viser loggen 550 nautiske mil fra vi forlot Cascais mandags formiddag.
Egentlig var planen å stoppe på Porto Santo og bade på Atlanterhavets
fineste sandstrand, men siden mannskapet har fly fra Madeira på søndag
og det passet med dagslyset, seiler vi av praktiske årsaker direkte dit.
Porto Santo kan vi ta igjen om noen dager. Det siste døgnet har vi hatt
varierende vind og seilt både spinnaker og skarp kryss. Men en del timer
for motor har vært uunngåelig. Fisk har vi til vår store skuffelse ikke
fått på turen, så vi får trøste oss med en fiskemiddag på resturant i kveld.

Mot Madeira 4.oktober

Fjerde dag på havet og under 100 nm til vi får landkjenning. Det har
vært en strålende dag som etter noen timer med motorkjøring i natt ble
avløst med spinnaker i morges. Vind fortsatt fra nordøst, men utpå dagen
måtte vi ty til motoren igjen. Nå ser det dessverre ut som det blir
vindstille de siste 15 timene. Ungene er vel fornøyde, og i dag har det
blitt servert eplekake og bassenget i cockpit har vært i flittig bruk.
Ingen delfiner i dag, og vi venter spent på at noe skal bite på
fiskesnøret vi har hatt ute i dagsvis. Hadde ikke levd lenge på
selvfisket middag her ute (-:

På vei til Madeira, 3. oktober 2007

Tredje episode i reality-serien "Runddans til Madeira": I morges kom
endelig den etterlengtede nordøstvinden som sender oss rett mot Madeira.
I hele dag har spinnakeren vært oppe og vi har holdt rundt 6 knops fart.
Det er først når man kommer så langt til havs som dette at man ser
havets virkelige, fantastiske blåfarge. Vi befinner oss midt på en diger
blå planet. Nå har vi seilt nesten 300 nautiske mil og har drøyt 200
igjen. Nettopp kom en stor flokk delfiner bortom oss og lekte i baugen
en stund. Hvilke flotte dyr! Ellers går livet sin gang om bord med
rorvakter, mat, søvn, kortspill osv i en herlig blanding. Takk for alle
meldinger på iridium, det er veldig hyggelig!

På vei til Madeira, 2. oktober 2007

I halvannet døgn har vi seilt nå og kommet oss et lite stykke på vei ut
i Atlanterhavet. Fort går det ikke, for vinden har vært konstant midt i
mot dit vi har tenkt oss. Men vi klarer tre-fire knop sånn passelig på
kurs og har funnet roen. Vi har god tid, godt vær, mat, vann og humør.
Nå ljomer Trond-Viggo over høytalerne og portugisiske appelsiner går ned
på høykant. Sola skinner, vi seiler i shorts og stemningen er fin. Under
oss er det fem tusen meter med blått vann og bare horisont rundt oss.
Natt til i dag var det litt ruskete, med særdeles fuktige regnbyger,
store bølger og vindkast på 40 knop, men nå ser det ut som vi har en
rolig natt foran oss.
Det er godt å være underveis igjen, selv om vi hadde fine dager i
Cascais. Her traff vi familien Jensvoll som bor der, og ungene hadde det
strålende med å leke med Alvilde og Andreas (jensvoll.eu/alvilde.eu).
Så dit planlegger vi å returnere om noen måneder. Kanskje blir det noen
dager på portugisisk skole også?

På vei til Madeira, 1.10 2007

Nå er kveldssola i ferd med å senke seg i havet og vi har kurs vestover.
Vind og bølger kommer i mot nå, men det skal bedre seg til i morgen.
Foreløpig klarer vi ikke å seile helt på rett kurs, men utsikter til
lite vind senere i uka gjorde at vi valgte å starte i dag. Alt vel om
bord, men det er ikke fritt for at sjøsyken har gjort sitt inntog.
Stuerten er litt skuffet over dårlig avsetning på bacalaoen.

Mot Madeira!

I morgen (1.10) legger vi ut fra Cascais mot Madeira. Normalt sett blåser det stabil passatvind på denne tiden av året, men nå har vi selvfølgelig fått et lavtrykk i mot å sloss med. Vi har fått om bord mannskap (Frank og Ingunn) som har returbillett fra Funchal på Madeira om ei uke, så vi kan ikke vente her til vinden blir gunstig igjen. Men vi har seilt på skarp kryss før, så dette går nok greit. Spennende blir det også om vi får vind utover i uka eller om det blir vindstille. Vi sender oppdatering på blogg hver dag, så følg med!

Cascais, 17. september 2007

Vi er på plass i Cascais, i Portugals desidert dyreste marina. Så her blir vi ikke mer enn èn natt før vi legger oss for anker utenfor. Men dette er vår endestasjon i Portugal før vi setter kursen mot Madeira den 28. Her er det dessuten nok å holde på med, blant annet utmerket buldring. På bildet er Jan Erik allerede i sving. Vi kom hit i dag fra Ericeira, en fin liten fiskerlandsby med Portugals beste surfestrender. Bølgene var i drøyeste laget, men Jan Erik fikk i alle fall vasket seg grundig. Vi ankret utenfor i dønningen, og selv om det var trygt nok var det temmelig ubehagelig og vanskelig å sove mens båten rullet alle veier. Reisebrev for september og bilder fra de siste ukenes begivenheter kommer snart.

Peniche, 13. september 2007

Det har blitt noen dager siden siste oppdatering, noe som skyldes at vi har levd det herlige liv som øyboere på Grande Berlinga ute i havgapet. Denne øya er rett og slett en perle med dramatisk natur, spennende historie og krystallklart vann. Til vår glede er det fortsatt omtrent vindstille (hvilket det har vært i over en uke nå), ellers hadde det vært umulig å ligge for anker der ute. Ankeret ble sluppet på 15 meters dybde over steinbunn, noe som er langt fra ideelt. Som kulisse hadde vi borgen Forte San Jao Baptiste, bygget av munker på 16-hundretallet på grunn av mange piratangrep. Den lille øya er nasjonalpark og har ca. 4 km oppmerket sti på land for at turistene ikke skal forstyrre de utallige måsene som hekker der. Hørt slikt! Men langs sjøsiden finnes utallige huler, klipper og trange bukter med sandstrender innerst. Et sted gikk det an å kjøre jolle i en grotte tvers gjennom øya. Enda mer spennende var det å snorkle gjennom der med lykt i det klare vannet. Dagene har gått i bading, snorkling og fine turer, men ikke minst feiret vi Viljars 8-årsdag der ute med skattejakt og skikkelig bursdagsfest. Gjestene var mormor samt Morten, Line, Jørgen og Aurora på SY Sol. Fiskemiddag ble det også, men siden skipperen bare klarte å fange en uspiselig månefisk (med bare nevene!), måtte vi få fangsten levert fra lokale fiskere.
Nå er vi tilbake i den lille byen Peniche, en dags seilas nord for Lisboa. Vi kom hit på søndag, etter en spennende nattseilas på 120 nm fra Povoa de Varzim. Vi gikk for motor i dørgende stille, oljeblankt hav og tett tåke. Da var det greit med radar og at de utallige fiskeflaggene var utstyrt med radarreflektor. Rundt båten lyste morilden og av og til en sølvskimrende delfin. Vakkert! Her i Peniche er det glimrende forhold for surfing, en mulighet Jan Erik ikke har tenkt til å la gå fra seg. Over helga seiler vi videre sørover mot Cascais og Lisboa.

Varzim, Portugal, 6. september 2007

Så var vi kommet til Portugal, et land som ingen om bord har vært i før. Vi ligger i den lille byen Varzim et lite stykke nord for Porto. Vinden var temmelig variabel i dag og selv om planen var å seile til Viano de Castelo lenger nord, lå vi en stund godt an til å havne i Porto. Men når det nærmet seg middagstid, vinden forsvant og spinnakeren nektet å stå, sa vi oss fornøyd med ca. 50 nm og gikk hit. Så slapp vi å plage motoren også. Selv om vi hadde hørt at dette ikke er den fineste havna, en turistfelle bedre kjent som Portugals Manhattan (masse høyhus), er marinaen en positiv overraskelse. Flotte fasiliteter, kjempegod service og ikke minst en dansk og en svensk båt med jevnaldrede barn om bord. Vi skal møte mormor i Porto på søndag og har det ikke travelt med å komme dit, så vi blir sikkert her et par-tre dager. Været er fortsatt upåklagelig og underveis i dag har vi sett månefisk (bildet) tre ganger, pluss svermer av flygefisk og masse delfiner. Og med flatt hav i tillegg har vi hatt en fantastisk seilas!

Bayona, 4. september 2007

I dag har vi forlatt paradisøya Isla de Cies og tatt den korte turen på 6,5 nm inn til Bayona. Vi skulle gjerne vært der noen dager til, men kjøleskapet var blitt faretruende tomt og fisken ville ikke bite. Vi hadde noen herlige dager der med sol og sand, så nå begynner omsider den nordnorske blekheten å slippe taket. Vi traff SY Sol med familien Heli-Hansen fra Halden, så det ble noen sosiale dager også med middagsbesøk og kaffeslabberas. Det var fint både for store og små endelig å treffe en norsk familie som er ute på samme turen som oss. Sol durte av gårde helt til Porto i dag, mens vi velger å ta det litt roligere på vår vei sydover. Nå har vi raidet det lokale supermarkedet i Bayona og fylt benker og skap med mat for noen dager til. Det ser ut til å være en veldig trivelig by med trange gater og gamle slott. Men strandliv er egentlig mer fristende enn gateliv når kvikksølvet når 30 grader. I morgen blir det ny skoledag (vi prøver å få til fire i uka), og dessuten skal båten ryddes og vaskes. Vi satser på å tilbringe neste natt for anker utenfor havna før vi tar en tidlig start mot Viano de Castelo i Portugal på torsdags morgen.

Isla de Cies, 2. september 2007

Vi befinner oss nå for anker i en bukt på Isla de Cies utenfor Vigo. Vi
har en helt perfekt strand innenfor og fantastisk natur å utforske. Øya
er nasjonalpark og byr på flotte muligheter for snorkling, fjellturer,
løping og buldring. Kort og godt har vi funnet et lite paradis her, og
når i tillegg været er upåklagelig med strålende sol og 26 grader ser vi
liten grunn til å bevege oss vekk herfra. Akkurat nå ser vi egentlig
ingen grunn til å seile helt til Karibien for å nyte livet. Det skal
godt gjøres å overgå dette her. Vi har det veldig bra, men vi tenker mye
på de hjemme som har det tøft nå. Det er for øvrig veldig hyggelig med
alle eposter, hilsner i gjesteboka og meldinger på satelittelefonen. Det
setter vi stor pris på!

Portosin, 28. august 2007

I dag har vi seilt en "kort" etappe på 25 nm fra Kapp Finisterre til Portosin i Ria de Muros. Egentlig hadde vi planlagt nok en rolig dag for anker ved stranda, men vi våkna i morges til tåke og sørvest frisk bris. Vindretningen var ikke den beste siden vi fikk den langgrunne stranda i le. Og når man vet at ankeret sannsynligvis bare henger i en tangvase klarer man simpelthen ikke å slappe av. At vi hang på tang fikk vi bekreftet når vi halte opp ankeret, men vasen var så stor at det tok meg en halvtime å få fjernet den mens bølgene slo om baugen. Den hadde jo tross alt holdt oss på plass gjennom natten da et kraftig bygetråg passerte med 34 knop i kastene og en himmel som var mer lys enn mørk av lyn. En fascinerende opplevelse, selv om det ikke ble mye søvn. Så istedenfor slaraffenliv på stranda gikk dagen i dag med til å seile på skarp kryss sørover. Men nå har vi gjemt oss godt inne i en Ria, attpåtil i en marina med alle fasiliteter. Det er Club Nautico Portosin som driver marinaen og det er en betraktelig annen stil over seilforeningene i Spania enn i Norge. Her er det hvite duker og fin skjorte som gjelder om man har tenkt seg en tur inn i klubbhuset. Vi blir nok her en natt til før vi runder neste nes og inn i neste Ria.

Kapp Finisterre, 26. august 2007

Så var vi ankommet verdens ende. I alle fall trodde man så i riktig gamle dager, og derav navnet. Vi rundet Spanias vestkapp nå i kveld i nydelig vær og nesten fravær av Atlanterhavsdønning. Innenfor ligger Rias Baias, et område med mange rias (fjorder) og små fiskerbyer. Planen er å seile rundt her den neste uka (minst) før vi gir oss i kast med Portugal. De siste nettene ble tilbrakt i den lille havna Puerto de Corme, mens vi ventet på vær til å runde kappet. Det blåste opptil stiv kuling i perioder, men ankeret holdt stand, og vi kunne nyte livet med sand mellom tærne og buldring på stranda.

Rolige dager i Galicia, 21. august 2007

Fra Carino hadde vi en nydelig seilas rundt Cabo Ortego til La Coruna, dog i ganske grov sjø. Men bølgene og strømmen kom fra rett kant så det ble en fin surf i 8-9 knop det meste av de 45 milene, med en vakker solnedgang på slutten. Underveis seilte vi inn i et felt på mer enn førti seilbåter som kom mot oss. Dette viste seg å være soloseilasen Le Figaro som går over fire etapper på kryss og tvers mellom Frankrike, Irland og Spania (se bildearkiv). Bildet viser en liten skypumpe vi observerte under en bygesky i Biscaya. Den nådde ikke ned til havet (heldigvis!), men det var ganske spektakulert å se på. I La Coruna har vi plassert båten i en marina og bestemt oss for å ta noen dager i ro og mak uten å tenke på seiling eller vær og vind (og godt er det for det er ganske friskt vær rundt oss nå). Nå befinner vi oss i Santiago de Compostela, en times togtur inn i landet, hvor det kryr av kirker og pilegrimer. Her er også siste stopp for Jens Viggo som har vært mannskap i to uker. Så herfra blir det bare oss om bord fram til neste månedskifte, da vi krysser havet til Madeira.

Carino, Spania, 18. august 2007

Da var Biscaya historie for denne gang. Vi ankom den lille fiskerlandsbyen Carino i nordvest-Spania klokka halv to i ettermiddag etter 50 timer paa havet. Foerste halvdel av turen hadde vi fin vind, men den forsvant og vi maatte gaa for motor i til sammen 24 timer paa slutten, bare avbrutt av noen sporadiske forsoek paa seiling. Slitsomt med saa mye motorkjoering. I innspurten fikk vi en frisk soervest som gjorde at vi besluttet ikke aa seile til La Coruna, men utsette det til i morgen. Ellers var det en udramatisk kryssing, stort sett med lite boelger, bortsett fra i starten da vi hadde store havdoenninger paa 5-6 meter.
Spanskkunnskapene vaare er saapass daarlige at det er litt spennende hva vi bestiller aa spise, men vi har klart aa faa i oss baade spekeskinke, kylling, skjell og fisk. Naa skal vi fylle opp kjoeleskapet som nesten er tomt foer vi drar ut til baaten som ligger for anker ute i bukta.
Reisebrev for august kommer snart, for de som lurer paa hvordan vi egentlig har det. Disse blogginnleggene blir jo litt korte og overfladiske. Ellers takker til alle som har sendt oss mail, sms paa satelittelefonen eller har skrevet i gjesteboken. Vi rekker ikke aa svare paa alt, men det er veldig trivelig!

Biscaya, 17. august 2007

Vi er halvveis over Biscaya og alt er vel med alle sammen. I dette
tempoet bruker vi akkurat to døgn over, men mye kan jo skje det neste
døgnet. Hittil har vi hatt en fin nordvest, men nå har den dreid på
sørvest, så da er det på tide å laste ned siste værvarsel. Ellers har vi
hatt rikelig med delfinbesøk her ute, og vi har nesten 5000 meter vann
under kjølen.

Benodet, 15. august 2007

Været for de kommende par dagene ser bra ut, men ikke videre framover. Så her gjelder det å få krysset denne fjorden som heter Biscaya. Vi legger ut i morgen ettermiddag når sjøen har begynt å roe seg. Da blir det 287 nautiske mil med kurs mot Spania og La Coruna. I Frankrike er det fridag i dag, med markeder, fest og fyrverkeri. Så det ligger an til en fin avrunding på vårt korte opphold i dette kulinariske landet. Det verste regnet er over, så i dag har vi badet i digre bølger og hatt det fint. Vi var så dumme å kjøre jolla inn på stranda, så når vi skulle ut igjen ble vi nesten kastet rundt i bølgene. Jens Viggo havnet i vannet og to av redningsvestene blåste seg opp. Så fikk vi i alle fall testet at de funker. Man lærer så lenge man lever.

Audierne, Frankrike - 12. august 2007

Vi har nå seilt over den engelske kanal i nattens mulm og mørke, blant horder av svære skip. Men med radarskjerm (som så ut som en haglblink), godt vær og flatt hav ble det en fin og udramatisk opplevelse. Martine var med på nattevakt og ble dypt fasinert av stjerneskudd og morild. Vi traff sydgående tidevannsstrøm i Chanel du Four innenfor Ushant perfekt som beregnet klokka syv i morges. Men vi hadde ikke lest alt som stod i losboka og fikk trøbbel med 5,5 knops motstrøm et par timer senere. Vi hadde tenkt oss til Locturde i dag, men forsinkelsen (fart på 1,5 knop en god stund) førte oss til den trivelige byen Audierne helt vest i Bretagne. Det var det ingen grunn til å angre på for her var det ledig bøye, sol og sandstrand. Været som er varslet til tirsdagen ser ut til å bli enda heftigere i dagens prognoser. Så her er det bare for oss å gli inn blant franskmenn og vente noen dager. Først og fremst er det bølgene i Biscaya som ikke er å spøke med, og det tar jo litt tid før de roer seg. Men alle har det fint og er i godt humør (om enn litt slitne akkurat nå). Særlig er det bra å ha fått morfar som ekstra mannskap ombord.

Over kanalen, 11. august 2007

Vi seiler over Den engelske kanal i dag. På grunn av et ekstremt dårlig værvarsel, med kan hende storm i Biscaya på tirsdag (og bølger høye som hus), går vi i første omgang over til Frankrike og venter der til havet har roet seg. Slik det ser ut nå kan vi krysse over til Spania på torsdag eller fredag i neste uke.

Penzance/Newlyn, 10. augåtenust 2007

Så var vi endelig i Cornwall i Sør-England etter mange lange dager sydover de britiske øyer og lite sommervær. Men her er det full sommer og feriestemning. Det er godt! Vi gjorde unna seilasen fra Irland på nøyaktig ett døgn, 135 nautiske mil. Vi hadde svak sørvestlig vind hele veien, perlevær og flatt hav. Vi storkoste oss ute på havet og spesielt var natta helt magisk. Vi gled lydløst framover under en overveldende stjernehimmel med morild som lyste rundt båten, mens Vegard Vindror holdt kursen perfekt. Så det var bare å sitte der med en kopp kaffe og suge til seg inntrykkene.
I dag får vi påfyll av mannskap; morfar Jens Viggo kommer om bord, og alle gleder seg til det. I løpet av helga legger vi ut på den nesten 400 nm lange etappen over Biscaya direkte til Spania. Vi regner med å bruke tre døgn, men det er jo litt avhengig av hva slags vind vi får. Rapporter underveis kommer så fremt satelittelefonen funker fremdeles.

Kilmore Quay, 7. august 2007

Vi ligger i Kilmore Quay helt syd i Irland. Dagen i dag har vi tilbragt paa stranda etter en langtekkelig seilas fra Dublin i gaar. Hele dagen kjempet vi mot vind og tidevann i tidvis kraftige byger. Mot tidevannet fordi alternativet var aa seile paa natta og motvind fordi Met Eireann ikke hadde varslet den. Men her er vi, og tar en pust i bakken foer den lange seilasen over Lundy til Cornwall og Falmouth.

Dublin, 3. august 2007

I går gjorde vi unna en marathonetappe over halve Irskesjøen, fra Belfast til Dublin. Det ble 82 nm på 13 timer og en sliten gjeng som klappet til kai her i Howth marina i går kveld. Vi seilte på såpass for å ha ei trygg og fin havn å ligge i et par dager mens været får blåse fra seg. Men det var en fin seilas på Irskesjøen i går, med sol, flatt hav og god seilvind. På styrbord hadde vi grønne, duvende åser og på babord side Isle of Man i det fjerne. For øvrig var det et hav av fiskeblåser, så det ble litt slalom mellom dem. Vi har hørt nok historier om båter som har hengt seg fast i slikt. Vi fikk forresten inn en MAYDAY-melding på VHF-en – det var en båt som var kantret på vestkysten av England. Forhåpentligvis gikk det bra siden mannskapet raskt ble plukket opp av helikopter.
Nå er det helg (selv om helg på langtur ikke er helt det samme som hjemme), og det blir bytur til Dublin og bare kos. Skal se om de selger ankervinsjer her også, for etter å ha dratt opp vårt nye 22 kilos CQR-anker med 45 meter kjetting noen ganger (med uunnværlig hjelp fra Remi) har jeg innsett at det ikke er noen vei utenom. Hvis jeg skal hale anker med håndkraft i et år blir nok kiropraktorregningene større en prisen på en vinsj. Og ankring må det bli mye av hvis budsjettet skal holde. Prisen pr. natt i marina her ligger på 250-300 kroner.
Howth marina er hjemmehavnen til Howth Yacht Club. De ser ut til å ha et enormt seilmiljø her med en menge flotte båter og et utall joller av ymse slag, fra Yngling til Optimist. Hadde vært gøy om vi kunne fått et lite jollemiljø i Bodø etter hvert også. På vei inn i går kveld ble vi liggende bak et helt regattafelt med Optimister, så det tok sin tid. Men at vi tok det rolig var greit, for aldri har dybdemåleren vist så lite vann under kjølen (1,9 meter, nøyaktig så dypt som vi stikker). Men marinakontoret forsikret oss om at det skulle gå greit, hvilket det også gjorde. (Bildet: Rockabill lighthouse)

Bangor/Belfast, 1. august 2007

Nå har vi forlatt Skottland og seilt over North Channel til Nord-Irland. Vi ligger i Bangor, en liten by like vest for Belfast. Det blir ingen lang stopp her siden vi ager på sørover. Vi kom i havn klokka sju i dag etter å ha kjempet mot strømmen i noen timer, og vi drar videre klokka sju i morgen tidlig for å dra nytte av medstrøm sørover. Her er tidevannet viktig, ikke bare på grunn av farlige strømsjøer, men også fordi det er greit å ha 4 knops strøm med seg og ikke mot. Været har vært litt urolig i det siste, men i morgen blir det nok veldig rolig slik at jern-genoaen får kjørt seg. Fredag kommer et nytt kraftig lavtrykk, så da ligger det an til hviledag før vi seiler inn til Dublin på Lørdag. Der legger vi opp til en skikkelig bydag noe som spesielt ungene gler seg til (men ikke lommeboka). Vi fikk forresten litt byliv her også i kveld, siden det var tivoli på kaia. Så det ble èn karusell hver og fish'n chips til kveldsmat.